I dette faget har vi en egen Facebook-side. Dette åpner muligheten til å kjenne igjen navn og ansikt til studenter dere har truffet på forelesning eller gruppeøvinger, eller kanskje snike litt på profilene til bekjente og ukjente medstudenter samt fagansvarlige.
Men hvordan kan man studere Facebook ut fra et dramaturgisk perspektiv? Tenk på venner du har på Facebook, eller ta utgangspunkt i deg selv; på hvilken måte styrer man inntrykket av seg selv (impression management) gjennom Facebook-statuser, bilder og lignende? Goffman snakker om frontstage og backstage i sin mikrososiologi, men hvordan kan dette være aktuelt i forbindelse med Facebook og andre sosiale medier? Hvilke sosiale normer eksisterer når man befinner seg i det digitale landskapet, og spiller alle etter de samme reglene? Når er det legitimt å legge til noen som venn på Facebook, og når er det lov å slette noen fra vennelisten? Hva kan man legge ut på facebook, og hva ville vært hårreisende å se på "newsfeeden"? Hvordan skiller digital sosial interaksjon seg fra den «fysiske» sosiale interaksjonen, og hvilken funksjon har de ulike formene?
Mandag morgen 07:00 - Jeg står opp og sjekker facebook. Facebook spør hva jeg tenker på. "Trøtt, men med en kopp kaffe går det bedre!" Jeg håper mange vil kommentere og trykke liker. Kameraet står på lading, dagen skal dokumenters. Ah! 2012! Jeg kan sitte backstage her på min trygge 10kvadrat hybel og styre min frontstage. Kanskje legge inn et nytt forsidebilde på min timeline? Jeg legger ut et bilde fra min tur til regnskogen og kommenterer hvor fryktelig det er at den hogges ned. Ingen skal tro at denna gutten ikke er miljøbevisst (selvfølgelig kjøpte jeg klimakvote for flyturen ;) ) Frokosten er så vidt fortært før jeg ser en haug av kommentarer på statusen min. Jeg smiler og er glad for at det ikke bare er jeg som er trøtt denne mandag morningen. Jeg tar liker på et bilde av Kurdistan (noe som ikke er lov å legge ut) for å vise mitt politiske engasjement og føler jeg endrer verden. Turen går mot skolen, jeg husker ikke mye av selve gåturen da jeg så mesteparten av turen gjennom kameraet mitt. Turen er hvertfall dokumentert (eget album kommer på facebook)! Turen går til storkiosken på Dragvoll hvor jeg kjøper meg en fairtradesjokolade for å vise at jeg er en bevisst forbruker. Det er en reklame bak på sjokoladen. "Lik oss på facebook". Tja, kan vel ikke skade. Fairtrade er vel en god sak, rent mel i posen. Jeg tar liker. Herregud for et godt menneske jeg er! Turen går videre til lesesalen, åpner døren og jeg kjenner en vegg av svette og dårlig luft slår mot meg. Setter meg ned åpner macen og skriver på facebook at jeg ikke vil være tilgjengelig i fem minutter da jeg skal lese litt pensum (jeg holdt i 2 minutter). Jeg klarer endelig å konsentre meg om pensum, leser om ny-marxisme. Leser om krtikk av massekulturen, leser om hvordan ny teknologi skaper et endimensjonal samfunn uten kritisk tenkning og krtikk. Pfft! Tenker jeg, det var før, jeg tok jo tross alt liker på bilde av Kurdistan i dag, jeg endrer verden med teknologi! Jaja, så feil kunne Marcuse ta! Teorien er motbevist. Jeg går hjemover, knipser bilder, kommer hjem. Tar bilder av middagen, spaghetti med kjøttdeig og tomatsaus! Jeg føler at bilde ble jævlig pent så jeg poster det på facebook. Resten av kvelden bruker jeg på samtaler med mine venner på facebook (selvsagt) vi diskuterer dagen, men er ikke ferdig med å endre verden. Politiske bilder, sider og personer skal likes. Jeg føler alt blir bedre for vært trykk. Dagens bilder legges ut på facebook og jeg legger meg i sengen. Ser i taket og kan egentlig ikke huske hva jeg har gjort. Jaja, det er dokumentert på facebook, jeg får se i morgen :)
SvarSlettBruken av facebook og andre sosiale medier har blitt vanlig for å dokumenter hver lille ting av sine daglige rutiner, og har man ikke facebook? Sosialt utskudd. Facebook kan brukes til omtrent alt. Komme i kontakt med andre som skriver på samme oppgave som deg, finne venner du kjente en gang i tiden, arrangere eventer og holde seg oppdatert på alt som dine venner gjør.
SvarSlettMed facebook kom behovet for å være tilgjengelig 24/7, og får man ikke tak i noen med en gang, da tror man enten at vedkommene er sure på deg, ellers så har det skjedd noe. For rundt om et år siden prøvde jeg og en klassekamerat å gå uten facebook i 1 uke. Det viste seg at vi var mer avhengig enn vi trodde, og vi fant et substitutt. Og vi fikk høre det av våre medelever, at de ikke fikk tak i oss, og at vi var teite som prøvde på et slikt prosjekt. Alt i alt, så gikk det, men vi fant substitutt, og det viste bare hvor avhengig vi egentlig var, og hvor avhengige vi er av å dokumentere hvert steg vi tar. Og smarttelefoner har ikke gjort det bedre.
Facebook er som de fleste andre sosiale medier. Det har både sin fordeler og ulemper. Mange er opptatt av hvor mange venner en har på facebook, og på den måten er dette mediet med på å dele «samfunnet» opp i klasser. Har du mange venner på facebook, ja da er du populær, da har du status. Men hvor mange av de DU er venner med på facebook kjenner du egentlig? Vi liker statuser og bilder som «venner» legger ut, men i virkeligheten snakker vi ikke til hverandre. Vi gratulerer hverandre på facebook, vi kondolerer når et nært familiemedlem har gått bort og vi uttrykker det vi måtte mene om en sak over statuser og vegginnlegg. Hvor personlig er egentlig dette? Facebook er med på å understreker det faktum som Tönnies tok opp om at vi har gått fra et gemeinschaft til et gesellschaft - samfunn.
SvarSlettPå den andre siden, vil du sjekke hva som skjer i verden, for eksempel hvordan været er, hva som er nyeste mote eller hvor venner og familiemedlemmer befinner seg, da er facebook stedet! Noen er veldig åpne og deler kanskje for mye informasjon med omverdenen, mens andre er litt mer tilbakeholdne. Facebook er en gyldig mulighet til å uttrykke seg på bestemte måter, både om hva en interesserer seg for og hva en tar avstand fra. Men pass på.. med facebook har det blitt enda enklere for arbeidsgiveren din, eller en framtidig arbeidsgiver å «google» deg! Hvor du havner i lagdelingshierarkiet, kan påvirkes av hva du velger å lagre (av statuser, bilder mm.) i dette sosiale «arkivet».
Facebook er et sosialt media som er et hyppig tidsfordriv hos mange mennesker. Hva man velger å dele av statusoppdateringer, bilder og interesser er opp til hver enkelt person. Dette gir grunnlag for at man kan velge å «plukke» ut de «dårlige» sidene av seg selv for å legge seg frem på en best mulig måte. Legger man ut en statusoppdatering er man opptatt av og formulere seg på en best mulig måte og med mest mulig interesse for å fange andre facebook-venners oppmerksomhet. For det er vel derfor man oppdaterer statuser som beskriver hverdagslivet svært detaljert?
SvarSlettLegger man ut et nytt profilbilde bruker gjerne god tid på å finne det rette bilde ut ifra de 50 bildene man tok spesielt tilpasset facebook. Dette kan man se i sammenheng med Goffmans teori om «Frontstage» og «Backstage». Facebook viser den delen av deg når du er «Frontstage», hvor dine handlinger er styrt av hvordan man selv vil fremstå, ikke hvordan man kanskje er i virkeligheten. Ditt sanne «jeg» vil da komme frem når du er «Backstage», altså offline.
Facebook er et nettsamfunn de aller fleste av oss benytter oss av. Et stort antall medlemmer kommer til syne gjennom de hele 600 millioner aktive brukerne den dag i dag. Nettsamfunnet omtales ofte som et sosialt nettverk, en ypperlig sjanse for å få kontakt med gamle eller nye bekjente. En gylden mulighet til å samle sine venner fra ulike områder, perioder i sitt liv på ett og samme sted. Men gjennom et sosiologisk perspektiv kan man stille seg kritisk til hvorvidt facebook kan omtales som er et sosialt nettverk. I «Mennesker og samfunn» definerer Schiefloe sosialt nettverk som et uformelt sosialt system som utgjøres av relasjoner mellom individer. Men kan man si at man har relasjoner til alle man er venner med på facebook? Er det en opplevd og varig koping mellom deg og alle dine venner i ditt «sosiale nettverk» på facebook? Flere har man kanskje aldri møtt, andre har man truffet en gang uten nødvendigvis å huske når. Kan man da omtale dette som et sosialt nettverk?
SvarSlettOfte er man inne flere ganger om dagen, enten for å like en status, skrive en status selv, se på bilder, like bilder, søke opp et navn som hørtes kjent ut – sette et ansikt på navnet - er det noen felles venner? Kort sagt har det blitt et tidsfordriv og en slags avhengighet. Så fort man slår på datamaskina, tar det ikke lang tid før facebook siden dukker opp. Man bruker mye tid på å styre inntrykkene til sine «venner» gjennom og bevisst legge til hyggelige kommentarer, kun legge ut bilder hvor smilet er perfekt, delta på de populære eventene og bli medlem i de «rette» gruppene. Man ønsker å formidle seg selv på en god måte, og unnlater derfor også å fremstå som kjedelig eller utdatert. På denne måten kan man sammenligne facebook med Goffmans frontstage. Vi fremfører og opptrer på en bevisst måte foran publikum – altså alle våre «venner» som vi har samlet på ett og samme sted. Men gjengir dine handlinger på facebook handlingene når du er hjemme og ikke tenker på at noen «ser deg»? Hvor positivt kan det i det hele tatt være å bruke så mye tid frontstage, når det er i det «virkelige livet» backstage at relasjonene varer lengst, og vi er oss selv?
Facebook er et virtuelt samfunn hvor du kan omgås de samme personene du møter på skolen, på bussen og hjemme. Men her kan du selv velge hvordan du vil framstille deg for andre, på andre måter enn i det virkelige liv. I følge Goffman er vi alle aktører i det sosiale livet, vi er skuespillere på en scene. På internett kan vi derimot gjemme oss bak sceneteppet, og sette en virtuell framstilling av oss selv på scenen som stedsfortreder.
SvarSlettMed et flatterende profilbilde, et skrytende bakgrunnsbilde, imponerende feriebilder og humoristiske statusoppdateringer. Dette er blitt din konstante frontstage, slik Goffman ville sagt det. Trolig var det ikke Facebook og profilbilder han hadde forestilt seg da han tenkte på livet som en teaterscene, men hit har altså samfunnsutviklingen ført oss.
Facebook, et sosialt nettverk hvor du kan snakke med mennesker over hele verden. Det er ingen begrensninger når det kommer til avstand og muligheter. Du kan snakke med ei venninne i USA mens du snakker med tanta di på Toten. Du kan legge ut bilder og du kan poste dine tanker. Ofte kan man lese om hvor andre skal på feire, hvilke vittige utsagn barna deres har kommet med, eller enorme mengder skrytebilder av deres nye hus, bil, søte barn eller brunfargen som virker latterlig i et vintermørkt Norge. Men så snille som vi er, går vi inn på disse bildene og legger igjen fine kommentarer og trykker tommel opp for å vise at vi liker bildene og kommentarene. Vi gjør det som forventes av oss, og forventer å få det samme tilbake på våre nye profilbilder og oppdateringer. Vi utveksler ”likes” og kommentarer som en bekreftelse på vårt vennskap. Kanskje dette er noe vi også kunne tatt med oss litt oftere i det virkelige samfunnet?
Facebook har blitt dagens sosiale møteplass og har overtatt for mange av de tradisjonelle kaféturene. Fra tidligere da en tradisjonell kafétur var en koselig sosial sammenkomst med venner eller bekjente, men som oftest med et begrenset antall personer, så kan du på facebook ha kontakt med flere personer på en gang. Disse personene trenger ikke å befinne seg i samme by, land eller tidssone. Du kan ha en samtale med venner og bekjentskaper fra Bodø og Australia på samme tidspunkt, og gjennom statusoppdateringer, bilder, vegginlegg etc. kan du oppdatere vennene dine med hva du driver med. Kun gjennom noen tastetrykk så kan du få oppdatert deg på hvordan det går med en gammel venn fra skoletiden, istedenfor å måtte sende brev som tar flere dager, om ikke uker. Dermed er det lettere å opprettholde de sosiale relasjonene, men nettsamfunnet kan også være med på å redusere båndbredden. Altså at hovedkommunikasjonen foregår på nett og ikke ansikt til ansikt.
SvarSlettMen det er også negative sider ved denne moderne møteplassen. Når du først har laget deg en profil, oppdatert og lagt inn informasjon som du ønsker andre skal vite om det, så er det lett for at dette kan være et annet inntrykk en hvordan du egentlig er. Gjennom facebook kan du styre og kontrollere måten du ønsker andre skal oppfatte deg på, gjennom statusoppdateringer, profilbilder, kommenteringer og hvilke sier du velger å ”like”. På denne måten kan du gjemme deg bak den du egentlig er og gi et annet inntrykk av hvordan du er i det virkelige liv. Er du beskjeden, blyg og sjenert i det virkelige liv, kan du plutselig fremstå som utadvendt og utagerende gjennom profilen din på facebook. Her er Goffmans teorier om frontstage og backstage meget aktuelle. At du kan styre hvordan du oppfører deg gjennom oppdateringer, bilder og statuser gjør det mulig å kontrollere andres inntrykk, og du opptrer da i frontstage, men når trykker på logg ut så legger du til side denne personligheten og blir den ekte deg og fremstiller deg på den såkalte riktige måten. Gjennom frontstage viser du kun dine gode sider og det du er fornøyd med, men når du logger deg ut og opptrer i backstage kommer alle dine virkelige og sanne sider frem. Ved at du opptrer gjennom to forskjellige personligheter, så kan konsekvensen være at du blir oppfattet som falsk og uekte istedenfor hvordan egentlig ønsker å fremstilles.
“Alle” har facebook. “Alle kjenner egentlig alle”. Hva gjør man da? Jo man fremstille seg selv på best mulig vis, gjennom inntrykksstyring som kan kobles opp mot Goffman. En legger naturligvis ikke ut bilder som ikke er høyst flatterende, og man fjerner taggen fra bilder som ikke samsvarer med den fremstillingen man jobber hardt for å selge. ”Back-stage” som Goffman snakker om, blir i dette tilfellet fjerning av taggingene, og de fire timene man brukte i photoshop for å lage det perfekte bakgrunnsbilde. Intensjonen er naturligvis at bakgrunnsbildet på tilfeldigvis skal stå for et avslappet inntrykk.
SvarSlettMen hvor godt trenger man egentlig å kjenne noen for å våge å trykke “add as friend”? Svaret her for mange er at man ikke trenger å kjenne hverandre i det hele tatt. Det gir status å ha mange venner i dette nettsamfunnet. En venninne av meg hadde lenge en veldig lav terskel for å trykke på denne knappen inntil det plutselig en dag gikk opp et lys. Hun så en venn fra facebook på gaten, stivnet til, og tok seg selv i å unngå møtet. Her ble front-stage møtt med den egentlige back-stagen til Goffmann. Konklusjonen hennes ble at dersom hun ikke kan si hei til en fra facebook på gata i virkeligheten, er det liten vits i å ha vedkommende som venn i virtuelle samfunnet. Det er ikke like lett å kunne inntrykksstyre uten photoshop i den virkelige verden.
Frustrerte twitterinner. En mikrososiologisk mikrostudie av kjønnsforskjeller på Twitter.
SvarSlettJeg kan innrømme det først som sist. Jeg syns jenter på facebook er ganske tåpelige. Facebook påvirker lørdagskveldene mine. Er jeg på vorsspiel eller ute på byen med jenter er jeg sveiseblind på søndag. Jeg føler meg som den nye Elvis. Helt sant: Jeg tror faktisk det er tatt flere bilder av meg enn The King. Og grunnen til dette fenomenet: Det må legges ut på facebook. Ligger det ikke på facebook, skjedde det ikke. Derfor skulle twitterrevolusjonen være en lystbetont affære. Jeg tenkte at hvis alle flyttet seg dit, ville det bli litt mindre bilder. Men det viste seg at twitter skulle foregå parallellt med facebook. Så jeg slapp ikke unna bildene, men jeg fikk vite når kjendiser og andre hukjønn jeg hadde mensen. Det går jo sport i å ha mensen på twitter. Så hva, uten om denne syklusen, bruker undulatinnene sine 140 tegn på?
Jeg dro sammen litt førstehånds statistikk fra twitters trender siste døgn. Jeg startet med #irriterende. Det siste døgnet var det 27 kvinnelige undulater og bare 4 mannlige som hadde brukt denne hashtagen. Det er også damene som er mest #oppgitt, på tross av at de spilte fotball i England denne helgen, noe som utløste en del oppgitthet i den mannlige twitterpopulasjonen. Av de som mener ting er veldig #seriøst, fant jeg 15 damer og 2 karer. #Erdetmulig viste også damene våre, mye oftere enn menn lurer på om ting er mulig.
Kan vi trekke noen teorier ut fra denne undersøkelsen? Er undulatinnene mer disponert for å holde skifttasten og tretallet nede samtidig, har de større eksponeringsbehov, eller er de rett og slett oftere irriterte, oppgitte og seriøse? Til orientering: 53 prosent av twitterbrukerne er kvinner og 47 prosent er menn.
Jørgen VH
Kamuflert av god retorikk, artige språklige kromspring og flotte ord skinner det i min mening fortsatt gjennom at du mangler mennesklig innsikt. Regner med at også du har tatt nybegynnerkurset i kvantitativ metode og har en forkjærlighet for å bruke "statistikk" til å konstruere en virkelighet, og sammenhenger som ikke nødvendigvis er der. Når det er sagt var det underholdende lesning, god påske!
SlettÉn ”poke” ble til tre år
SvarSlettJeg hadde sett han fra min plass bak kassa på Bunnpris. Jeg hadde kanskje flørtet litt, holdt blikket hans litt lengre enn normalt. Jeg bestemte meg for å ta kontakt, men var for feig til å konfrontere han direkte. Derfor gjorde jeg litt enkel research, fant ut hva han het og ”poket” han på Facebook. Meningen med å ”poke” noen på Facebook er å etablere kontakt eller vekke interesse, noe jeg klarte å oppnå. Han ”poket” meg tilbake, og nettflørtingen var i gang. Han la meg til som venn og vi fortsatte å prate sammen på chatten, litt redde begge to for å møtes ansikt til ansikt. Noen uker senere møttes vi ”tilfeldigvis” på et nachspiel og fant ut at kjemien også stemte i virkeligheten. En enkel, liten ”poke”, et lite tastetrykk på min pc ble til et tre år langt forhold. Det hører også med til historien at det ble slutt mellom oss. Da holdt det selvsagt ikke å gjøre det slutt i virkeligheten, jeg måtte også ende forholdet på Facebook. Det poppet opp en rute på pc-skjermen; ”er du sikker på at du vil avslutte dette forholdet?”
Det er ingen hemmelighet at Facebook er blitt en skryteplattform. En skryteplattforn uten sidestykke. Alt i livene våre skal gjerne dokumenteres - er det ikke dokumentert er det i praksis ikke skjedd. Jeg har snakket med flere eldre som har skaffet seg Facebook, og de synes det er rart at det nesten bare er festbilder på Facebook. Men det er ikke rart, det er jo på fester det blir tatt bilder. Gjerne mange bilder underveis. Å se unge mennesker med fjeset inn i en gigantisk smarttelefon er ikke noe sjeldent syn, selv ikke i lystig lag når man skal være sosiale. På ekte.
SvarSlettBaker man en kake til mor, har gått en fantastisk fjelltur, har verdens beste kjæreste eller skal på Zumba for andre gang denne uken må det dokumenteres på Facebook. Alle mennesker liker å få skryt og ros, og det er helt naturlig at man søker etter dette. Jeg høres ganske kritisk ut til Facebook - men sannheten er at jeg som mange andre er der mye selv. Jeg skriver ikke 10 statuser daglig, men jeg er innlogget daglig. Som mange millioner andre.
Vi lever i et samfunn der teknologi er viktig, om ikke avgjørende, for hverdagen vår. Den vil ikke forsvinne og den vil ikke bli dårligere. Facebook er en skryteplattform - men kanskje er det også en god ting? Kanskje ble kaken man bakte til mor litt svidd i kanten, men det er da bedre enn ingen kake? Kanskje den fantastiske fjellturen var et blodslit, men at vedkommende faktisk ble motivert av å legge ut et bilde av seg selv på toppen? Enten man gjør tingene man gjør for å dele det på Facebook eller for sin egen del er jo det viktigste at man har gjort det. Livet er ingen dans på roser, men om det gjør mennesker lykkeligere kan de jo få lov til å late som på Facebook.
”15 minutes of fame”
SvarSlettIn the future, everyone will be world-famous for 15 minutes (Andy Warhol: 1968). And the future is now. Do I want my 15 minutes of fame? I can have it everyday! It’s just a browser away! thanks to Facebook and other social media which have gone viral and are now,” The must have accounts” in our digital world. Imagine this; hundreds of millions of people socially connected worldwide, is it a sign that our social life is now being controlled by the social media? A connection error on Facebook is a problem to the whole world and it immediately gets international attention on the headline news.
“Are there any boundaries?”
Facebook has become the “world famous” multitasking arena, where we can chat, date, agree and disagree at the same time. I delete my friends, add new ones, flirt with the opposite sex, and chat with my colleagues or potential employers concurrently. Facebook is aware of my social interests, my likes and dislikes in terms of clothes, music, make-up, food, relationships, the list is endless. The rule is simple; sending unwanted junk mails to others, (also known as SPAM) is forbidden. What about the rules and regulations of our social norms and values? Do they apply on Facebook as they apply in the “real” world? The possibility of these cultural elements being washed away in the coming generations is high and new languages, beliefs and values are being adapted. Our Facebook friends are not necessarily our real friends, we might have known them through others, maybe we’ve seen them on TV, anyone can become our friends, as long as they click on our “likes” or “dislikes”.
“I’m I impressive enough? What about my front stage and back stage”
From an ordinary student to a celebrity, the most popular student in school! No doubt, it is socialization with no possibility of touch, smell or taste, but it is a new possibility to be social and to communicate through pictures, posts and videos that others can comment on. I immediately create attention, confidence and an illusion on how I am, the way I want to be, or how I think is impressive to others. The dramaturgical analysis theory, inspired by Erving Goffman states that our social life is like a theatre scene; are we the way we carry ourselves in public, or is it just an assumed role while our behavior in private reveals the truth? Or is it that we are maybe several things at the same time? (Schiefloe 2011: 327).
Facebook – et nytt samfunn
SvarSlettNettsamfunnet omtales ofte som en gyllen sjanse til å få kontakt med gamle og nye venner, oppdatere deg på nye hendelser i dine venners liv, eller rett og slett bare kaste bort en hau med tid. Selv er jeg flittig bruker av Facebook og tar meg selv hver dag i år irritere meg over hvor mye tid jeg bruker på det. Alt for ofte skrur jeg på dataen i ens ærend for å sjekke oppdateringene på Facebook. Har noen lagt ut bilder fra helgas festligheter? Fått seg ny kjæreste? Eller kommet med en oppsiktsvekkende status?
Definisjonen på ”venn” er noe som skremmer meg mest angående Facebook. For min egen del har jeg satt meg en regel at jeg skal hilse på alle mine ”Facebookvenner” hvis jeg møter de i virkeligheten. Enkelte har over 1000 venner, og jeg har vanskelig for å tro at de hilser på alle. Regelmessig sletter jeg ”gamle bekjente” som jeg ikke lenger har kontakt med.
Gjennom Facebook fronter vi oss selv som perfekte individer. Vi liker de rette gruppene, deltar på de rette arrangementene og fremstiller oss selv som en perfekthet vi nødvendigvis ikke besitter. På denne måten kan vi sammenligne Facebook med Goffmans frontstage. Det er selvfølgelig stressende hele tiden å være på tå hev, og det er derfor godt når vi kan være ”backstage” en fredagskveld, trekke for gardinene, skru på en film, og bare ligge på sofaen.
"Retten til å bli glemt" - Uttrykket bruker EU-kommisjonen om retten til å få slettet data om seg selv på nett. Dette skal gjelde mer enn hva den dusten la ut av deg på fylla, men altså data som bilder og statusoppdateringer vi selv tidligere har lagt ut.
SvarSlettI artikler har studenter den siste tiden blitt påminnet jevnlig om at bedrifter i ansettelsesprosessen gjør reseach av deg på nett og sjekker facebook-profilen din for å se hva du har drevet med. Jeg snakker med andre om artiklene og vi er flere som merker at venner og kjente har endra seg på facebook. Impression Managment for nåtiden og framtiden er i full gang. Det begynner å bli skummet å ha sterke meninger om ting som ikke er helt mainstream. For mener man noe må det selvfølgelig på facebook, så da er det sikreste å holde seg unna engasjement som kan vekke oppsikt.
Stor stigma, forskjellen mellom virtuell og faktisk sosial identitet, tror jeg bærer mye negativt med seg hvis det blir ekstremt. Jeg føler det ligger i menneskets natur å uttrykke seg og vi må kunne gjøre det på sosiale medier uten å være redd for at noe vi skrev for fem år siden skal kunne ødelegge for drømmejobben. Jeg håper og tror at det mulige framtidige EU-direktivet kan endre vår aktivitet på sosiale medier i en mer ekte og personlig retning. De personlige preferansene, den vi er, habitusen, endrer seg også over tid. Med styrket personvern skal vi ikke behøve å være bekyrmet for den vi var for tre år siden.
Facebook har for mange i hverdagen blitt et virkemiddel for interaksjon med andre ”venner” og bekjente. Det er enklere, raskere og krever mindre innsats. Det har også blitt et medium for å publisere egne følelser og meninger. Men er disse ”statusoppdateringene” ektefølte?
SvarSlettAlt som publiseres, blir dokumentert og lagret på nettet, og blir dermed lett tilgjengelig for alle. Slik kan man ta utgangspunkt i Goffmans teorier om hvordan vi spiller et spill innad og utad(Back-stage og Front-stage). Hva ytrer man i det offentlige rom og hva ytrer man i bakgrunnen? Det finnes også sosiale regler eller normer om hva som er akseptert å mene og gjøre. Slik blir det enklere å ytre meninger på facebook som er sosialt lett ”spiselige” og akseptert, slik at personen kommer ærefult ut av det. Dermed er det vanskeligere å komme med sterke meninger, for å redde sitt eget skinn og for å fremstå utad slik det er akseptert.
Samtidig er et annet viktig begrep i følge Goffman, ”rolledistanse”. Dette er å spille ut trekk ved oss selv som person, som vi vil tjene på å vise utad, eller eventuelt nødvendig for å opprettholde et selvbilde. I tillegg er det sosiale ”selvet”, individets og dets samhandlingspartnere, i sine øyeblikk opptatt av å presentere og få bekreftet et tilfredsstillende selvbilde. Slik blir det kanskje enkelt for folk på facebook å fremstille seg selv i et annet og bedre lys enn det som egentlig er tilfellet.
For noen dager siden ble jeg utsatt for det som kalles facerape. Det var første gangen jeg ble utsatt for noe sånt, men kjenner flere som har både utført og blitt utsatt for det samme. En facerape går ut på at noen får tilgang til profilen din og skriver for eksempel en status av det grovere slaget eller liker ulike grove sider eller bilder. Det er som oftest ment å være morsomt, men kan noen ganger gå over grensen. Da jeg ble facerapet ble statusen min oppdatert til et grovt budskap som etter min mening kun hører hjemme ”backstage”, nærmere bestemt på soverommet. De som kjenner meg antok nok at det ikke var jeg som hadde skrevet det så ingen stor skade var skjedd. Likevel valgte jeg å slette statusen i et forsøk på å styre det inntrykket folk skal ha av meg. Slik sett er facebook i aller høyeste grad ”frontstage” hvor man har kontroll på hva slags inntrykk andre har av deg,så lenge du husker å logge deg av facebook når din pc brukes til å spille av musikk på et vors.
SvarSlettDet er helt klart at "facerape" fort kan bli et problem, og ikke minst svært ubehagelig. De fleste på min venneliste oppdaterer ved jevne mellomrom at de har bakt brød, jogget/trent eller skal på en eller annen "event". Dette gir som nevnt i blogg innlegget utslag med hensyn til frontstage. Selv er jeg ikke noe bedre, og oppdaterer gjerne at jeg har bakt bursdagskake til en venninne eller jobbet fire timer overtid. Som alle andre ønsker også jeg "flink pike" inntrykket, og hva er bedre en at alle ser hvor omtenksom jeg er?
SlettI motsetning til egen produserte status oppdateringer, der en selv velger hva som publiseres om hvem som skal kunne se inlegget, er "facerape" andres produksjon av din frontstage. Et godt eksempel på dette er da jeg selv ble "facerapet" med et festbilde fra min mobil. Dette opptaget jeg ikke for 12timer senere, fordi noen hadde likt bildet. Grunnen til at dette var ubehagelig var fordi det ikke bare gikk utover meg selv, men også de andre på bildet som var tagget.
Et annet faktum er at det aktuelle bildet etter min mening egnet seg best for backstage, særlig fordi jeg mener en bør skille mellom hva som er greit å publisere og hva som bør holdes privat.
Hadde Facebook vært en sosial arena der jeg kun hadde mine nærmeste venner på listen, og bare de kunne sett bildet ville det kanskje vært morsomt. Men siden jeg som mange andre har bekjente, studievenner og kollegaer på vennelisten og de ikke kjenner meg backstage er det ubehagelig å tenke på at dette aktuelle bildet fort kan gi et feilaktig inntrykk.
Siden det nærmest har blitt en trend å "facerape" de som har glemt profilen sin åpen, gått fra datamaskinen, eller har automatisk innlogging fra smartphone bør en kanskje heller spørre seg hvor grensen går. Siden en selv ikke ønsker ubehagelig/upassende statuser og bilder publisert, bør man heller ikke gå inn på eller bruke andres private profiler til "uskyldig morro".
Mennesker som merkevare
SvarSlettSosiale medier som facebook har de seneste årene gitt mennesker muligheten til å eksponere seg selv eller andre slik de vil. Uten noen form for kontroll, foruten muligheten til å rapportere ”grupper”, bilder eller kommentarer man finner støtende til operatørene. Det forestående blogginnlegget tar opp dramaturgi og impression management gjennom facebook. Goffmans mikrososiologi angående frontstage-backstage er svært aktuelt for mange av facebooks brukere. De fleste skaper en profil som skal være en refleksjon av, eller representere den personen en er. Eller rettere sagt, den personen man ønsker å være og bli fremstilt som. Jeg vil imidlertid ta opp en annen problemstilling innenfor dette temaet, nemlig hvordan det dannes klasseforskjeller også innenfor sosiale medier. Og jeg vil påstå ar facebooks elite og dets ”underklasse” skilles av evnen til impression management, og at personene som er ansvarlige hover inn penger på menneskers ukontrollerte eksponering av seg selv. Nettstedet lamebook (www.lamebook.com) samler og publiserer ”statusoppdateringer”, samtaler mellom personer, bilder osv som er lagt ut på facebook av brukere over hele verden. Dette har blitt stor underholdning, særlig i USA, men også i Norge. Dessverre er det slik at de fleste bidragene som blir publisert på lamebook er av tydelig sosiokulturell underklasse, uten synlig impression management. Samtaler og krangler om sex, utroskap, bruk av dop, lovbrudd, vold osv blir lagt ut på nett. For å trekke frem noen konkrete eksempler er krangler mellom personer om hvem som er faren til barnet, alkoholinntak under svangerskapet, krangler om utroskap og hvem som har gitt hvem kjønnssykdommer svært populære bidrag til lamebook. Menneskers overdrevne eksponering av seg selv eller andre hover inn store summer (hovedsakelig gjennom reklameannonsører) for innehaverne på facebook. Jeg vil påstå at hovedvaren facebook har å tilby ikke er et forum for sosial kontakt, men en samlet database av mennesker som har gjort seg selv til en merkevare, på godt og vondt. I lamebooks tilfelle mest på vondt. Jeg mener ikke at det bør være ulike restriksjoner på hvor mye og hvordan man skal kunne eksponere seg på nettet, men jeg ønsker å anerkjenne utviklingen sosiale medier har hatt, enten arenaen blir brukt til veloverveid markedsføring eller uforsiktig eksponering av seg selv som en merkevare.
HH
Facebook har blitt en naturlig del av hverdagen for de fleste unge i dag. Facebook har overtatt for telefonsamtaler og SMS, det er her den største delen av interaksjonen venner i mellom foregår. Men utenom de nærmeste vennene sine, har man også fjernere bekjentskaper. Klassekamerater fra barneskolen, ungdomskolen, videregående, folkehøgskoler, folk du har truffet er par ganger på face, eller ble kjent med i russetiden, fjerne familiemedlemmer og gamle naboer. Det er sjelden du ser en person som har et tosifret antall venner. «Han har bare 80 venner på face da» sa en venninne til meg her om dagen. Underforstått mente hun at personene var litt rar.
SvarSlettFacebook har blitt det Goffman kalte «frontstage». På facebook skal du vise hvor lykkelig du er, hvor mange venner du har og hvilket vellykket liv du lever. Skal man skrive en status på facebook, sitter man lenge og tenker på hva det skal stå og leser igjennom statusen flere ganger før den «postes», for at det skal se best mulig ut, og for å unngå skrivefeil og misforståelser. På facebook skal man vise seg fra sin beste side. Legges det ut noen bilder der dobbelthaka syns eller fra en litt rølpete fest, får de fleste en ubehagelig følelse. Dette er «backstage». Selv om denne siden også er en del av oss, vil vi ikke vise det for andre. På facebook får bare vår «frontstage» slippe til.
Det er vanskelig å ikke bli påvirket av alle de sosiale mediene som eksisterer i dag. Hadde det ikke vært ideelt å leve i en verden hvor man kan velge ut hvilke bilder folk har av deg, og at de ikke ser de negative (om de eksisterer..) sidene av deg. Da er det godt at vi har sider som facebook hvor man kan slette alle disse bildene som aldri noen sinne skulle sett dagens lys. Du kan også velge å være i det dypeste laget med å legge ut en sak om urettferdige hendelser som skjer i verden, som du kanskje i morgen alt har glemt. Du kan til og med vise din fantastiske musikksmak som selvfølgelig er av en ukjent artist ingen har hørt om, eller gamle klassikere, men om man sjekker spotifyen din var det kanskje en litt mer pinlige sangen man hørte på i går. For det er det man gjør på facebook, konstruerer et bilde av deg selv, hvordan du vil fremstå må du bestemme selv.
SvarSlettI nettverkssamfunn kan du bli den du vil. Mange er anonyme og du kan skape deg selv på nytt, men de fleste, som facebook, har en blanding av frontstage og backstage. Du omkringer deg med de du vanligvis omgås med, og du har de samme «vennene» som i virkeligheten. Likevel kan du ha mer kontroll over hvordan du konstruerer facebook-verden; du kan sortere hvem du vil være venn med, du kan fjerne bilder du ikke syns noe om, og du kan enkelt trykke «like» på en status til en person du kanskje ikke tør å snakke med.
SvarSlettPå tv-programmet Torsdag kveld fra Nydalen, gjør de en humoristisk tvist på facebook, der en dame viser hvordan man skal skrive på facebook, uansett hvor dårlig det går med henne i virkeligheten, er det ingenting galt på face; der er det bare lykke.
På facebook har du nok flere «venner» enn du har i virkeligheten, og du får en oversikt over hele nettverket ditt, ikke bare de sterke båndene, men også de svake. Du har oversikt over hva de gjør, jobber med og hvor de befinner seg. I teorien om sosial kapital kommer det frem at de sterke båndene er de som gir mest støtte og har effekt på din psykologiske tilstand, men de svake båndene er de som gir rom for nye relasjoner og som opplyser om ledige arbeidsstillinger og arbeidssituasjoner. På facebook kan du lett ha oversikt og enklere ta kontakt med de svake båndene, enn i «det virkelige livet».
Verktøy for inntrykksstyring
SvarSlettFacebook har vist seg å være et strålende verktøy for inntrykksstyring. Det som stilles ut her for offentlig skue er i høy grad vår ”frontstage”. Vi er nøye med hvilke bilder vi legger ut, vi ”liker” de riktige tingene, eller unngår i alle fall å ”like” ting som ikke er aksepterte i vårt miljø. Gjennom statusoppdateringene våre sørger vi for å vise oss fra vår beste side og forteller ”vennene” våre hvor kreative, effektive og vellykkede mennesker vi er. På Facebook er det lettere å alltid vise våre gode kvaliteter, men også i det virkelige liv er det vår ”frontstage” som gjør seg gjeldende i det offentlige. ”Backstage” er reservert for nære venner og familie, i livet, som på Facebook.
For min egen del kjente jeg meg truffet da jeg leste om Goffman og frontstage innen facebook. Jeg og mange flere, fjerner det vi ikke vil ha knyttet til oss for å vise frem hva vi vil skal vises frem. Selv gjør jeg dette på grunn av den sosiale normen jeg har blitt fortalt om, som sier at en må passe på hva som ligger på facebook slik at mulige jobbmuligheter ikke skal forsvinne fordi kollegaer kan få et dårlig inntrykk. Det at man redigerer bort eller skjuler sider ved seg selv synes jeg ikke man skal ta for alvorlig. Skjulte sider som befinner seg i backstage, viser en heller ikke til alle en kjenner, men kun til sine nærmeste i “den virkelige verden.“ Da er det heller ikke rimelig å forvente at en skal vise alt som kommer frem på facebook der jeg vil tro de fleste har flere enn sine nærmeste på vennelisten.
SvarSlettFacebook er et nettsamfunn der de aller fleste prøver å fremstå på en best mulig måte. Dette er også hva Goffman snakker om"frontstage" og "backstage", der Facebook er frontstage. En har bilder der man fremstår på en god måte, og sletter gjerne de bilder som er "uheldige" eller setter en i et dårlig bilde. Statusen ved å ha flest mulige venner, ha flest "likes" og kommentarer på sine bilder og statusoppdateringer gir også en bedre selvfølelse på dette nettsamfunnet. Ingen vil bli slettet fra andres venneliste, og det er nok til å ha deltatt på samme fest, og kanskje pratet litt der, før man er "venner på face". I virkeligheten er folk oftest litt mer kresne på hvem man uttaler som sine venner, mens på face er man venner ganske raskt, og kan gå inn på hverandres profiler og "snoke" i hverandres liv. Fokus på "frontstage" kan karakterisere facebook, mens "backstage" blir alt det en prøver å skjule ved seg selv, ved å slette bilder, eventuelle kommentarer som havner på siden sin. Her kan man kontrollere mye selv hvordan en vil fremstå blant sine venner/bekjente.
SvarSlettDagens samfunn har på et høyt nivå fort utviklet seg til et teknologi- og kommunikasjonssamfunn hvor man er tilgjengelig 24/7. Vi har gått fra et samfunn hvor man kontaktet hverandre ved å ringe på dørklokken, til en verden hvor det mentalt sett nesten er umulig å logge ”av”. Døgnet har fremdeles bare 24 timer, men det er ingen tvil om at disse timene brukes til mange flere fantastiske og spennende opplevelser etter fenomenet Facebook ble opprettet! Eller? Personlig ville jeg oppfordret alle Facebook-brukere til å trykke ”like” på ” Goffmans frontstage og backstage” fan side(om den hadde eksistert), for er det noe det virker som alle er stor fan av, så er det nettopp denne muligheten. De fleste bruker Facebook aktivt for å fremstille seg selv på best mulig måte, og fjerne de mindre heldige tingene. Med det sagt, tviler jeg på at jeg den eneste som ikke finner alle disse ”frontstagene” som settes ut for oppstilling like interessante. Det er disse dagene hvor jeg virkelig takker og bukker for ”hide”-knappen! Jeg innser at jeg står i fare for å miste noen av mine kjære Facebook-venner med denne uttalelsen, men det er utrolig nok bare et x-antall bilder av middagstallerkener, dårlig vær, og en person som har sovnet med boken på hode en person finner spennende..
SvarSlettDet første man gjør når man våkner og det siste man gjør før man legger seg er å sjekke siste oppdateringene på facebook. Vi har gått inn et samfunn der man må være tilgjengelig til alle tider, og de fleste kan ikke se for seg et liv uten mobiler og Internett.
SvarSlettDe fleste vil fremstille seg selv på best mulig måte gjennom de sosiale mediene. Vi kan sammenligne facebook med Goffmans begrep frontstage og backstage. Vi legger ut profilbilder som viser vår beste vinkel, eller oppdaterer spennende statuser. Eller hvis du snur det hele på hodet. Du våkner opp på en søndag morgen med en mer eller mindre svekket hukommelse over hva som skjedde kvelden før. Av gammel vane sjekker du facebook for å se helgas fangst og tabber. Når du da oppdager den nye notification der Anonym Anonymesen har tagget deg i 30 nye bilder. Det ene bildet er verre enn det andre, og den dårlige hukommelsen ble plutselig veldig klar. Dette er ikke en bra start på dagen. Ingen vil respektere en person som framstiller seg selv som kongen av paradise hotel på facebook. Hvordan vil den nye sjefen din reagere når han ser disse bildene her? Hva vil foreldrene dine tro du bruker studietiden din i Trondheim til? Men slapp av, neste helg er det en ny person som får spille hovedrollen på facebook teater.
De fleste av oss som bruker Facebook vet at dette er en utfoldelsesarena de aller fleste bruker både for å kunne synliggjøre seg selv og sine venner, men også for å kunne opprettholde kontakt med nære og fjerne. Likevel slik jeg ser det har FB gått fra å være et nettsted man bruker for å kunne holde relasjoner vedlike, til og i større grad bli et nettsted man bruker for å vise sine venner og bekjente hvem man er og slik sett hva man identifiserer seg med. FB har slik jeg oppfatter blitt mer en identifikasjonsarena hvor man i større grad enn på andre ”virkelige” arenaer har muligheten til å gi et grundigere, utdypet og mer mangfoldig bilde av hvem man er til veldig mange mennesker.
SvarSlettDet interessante er at selv om man har muligheten til å skape en mindre feilfri presentasjon av seg selv på FB, kan vel ikke dette nettverks”gode” være totalt virkelighetsfjernt. Eksempelvis fordi venner man har på FB og i ”virkeligheten” ellers, vil kunne avsløre eventuell løgn og derfor være kontrollører for dette. Løgn er heller ikke sosialt akseptert og vil antagelig få konsekvenser innen eget nettverk, evt. i form av sanksjonering. Slik sett burde det man gjør ’frontstage’ på FB, og det man gjør ’frontstage’ ellers i stor grad samsvare. Sosial kontroll som utøves fra venner og bekjente gjør det derfor relevant å sette spørsmåltegn ved hvordan denne digitale virkeligheten egentlig skiller seg fra den ”fysiske” virkeligheten, knyttet til inntrykksstyring. Er det egentlig slik at inntrykksstyring skjer i større grad på FB, eller skjer det bare i større omfang og mer intensivt enn ellers?
Selv opplever jeg som ”facebooker” at sosiale normer og sosial kontroll er med på å legge føringer for hvordan man kan fremstille seg selv på FB. Og relatert til inntrykksstyring vil derfor ikke den digitale sosiale interaksjonen være vesensforskjellig fra den ”fysiske” sosiale interaksjonen.
Facebook, elsk eller hat den! Selv har jeg mange erfaringer med Facebook, jeg har hatt flere kontoer, slettet mange venner, fått dem igjen, fått meg ny konto, prøvde å ikke være på Facebook i en måned, og sånn kan jeg forsette. Grunnet, det er mange, men den viktigste er at noen ganger tåler jeg rett og slett ikke alle disse ”fantastisk liv-kommentarer” fra mine ”venner”. Det blir litt for mye av de gode…for falsk. Det er her Goffman vil sikkert komme inn å forklare oss at på Facebook må man være frontstage? I likt linje som hvor som helst i samfunnet. Sikker er det slik at på en funksjonalistisk måte så må man ha frontstage og backstage for at samfunnet kan fungere. Jeg tenker selv at vi lager som mange premisser at mange av oss blir stresset av tanke at vi ikke kan være oss selv eller leve i et liv på backstage hele tiden. På facebook kan man ikke snakke alt for åpent for eksempel om sex, religion og politikk. Altså legger jeg ut en statusoppdatering hvor jeg skriver ” Jeg hadde fantastisk sex i går” vil folk sikkert reagere sterk og kritisere meg, men så lurer jeg på er det ikke vårt publikum våre venner og familie liksom? Man kan liksom ikke legge ut ” Jeg hadde fantastisk sex i går”, uten at folk reagere på en sterk måte eller slette deg… For min del hadde vært det mye bedre å bli slettet fra de som ikke tåler å høre andres meninger eller klarer ikke å bli provosert av andres meninger som ikke går i vedkommende premisser. Ikke at det noe veldig spennende å skrive hvordan sexlivet mitt er, men jeg tenker hvor spennende er å lese” nå er jeg på vei til butikken”. Hvorfor er det slik? Ja, vi har blitt opplært at alt som har med kroppen vår å gjøre skal være til oss selv og dette gjør at man kan ikke plutselig være åpent på Facebook som man er med sine nære venner. Samfunnet er fortsatt veldig pietist det er ikke lov å snakke om sex fordi det er det religion har sagt i mange år. Men burde ikke sex være det vanligste her i verden, ellers hvor i all verden hadde vi eksistert?
SvarSlettOg ja når det gjelder religion man må ikke finne på si at ”jeg tror ikke på Gud” i hvert fall de som har en hel gjeng med religiøse ”venner” som blir mer enn fornærmet.
Man blir lite populær hvis man velger å være det man egentlig eller på backstage. Samfunnet strukturen er slik at man skal nøye vedkommende og pass på at man ikke sier det man mener, tenker eller føler slik at vedkommende ikke blir fornærmet. Sånn som i politikk. Sier man tilhører FrP ligger man dårlig. Jeg har alltid lurte på hvor Frp tilhengere siden de aldri viser seg frem eller bedre sagt kan ikke vise seg frem. Det var sånn at i teorien bor vi i et fritt land hvor man kan si det man mene, men i praksis er det ikke slik.? Det er litt sånn som i norsk grammatikk… en haug med regler men alle har flere unntak. En gang publiserte jeg på Facebook et bilde hvor det sto ” i am responsible for what i say. but i'm not responsible for what you understand” til og med da ble folk fornærmet. Man kan ikke gjøre alle glad, men man kan velge hvordan selv håndterer det man leser og vil tolk det. Eller bare være på frontstage på Facebook og late som man har en fantastisk liv.
Newsfeeden på facebook fyller seg opp med mange forskjellige ting. Bilder av alt frå helgas festlighetar, skrytebilder frå fjellturar eller treningsøkter, og bilder av familie og vener. Statusoppdateringar om noko så kvardagsleg som kva som vart laga til middag, og så spesielt som djupe intime tankar. Alle velger å bruke facebook på forskjellige måtar, men ein ting som dei har til felles er at dei alle er med på å underbygge ein kultur som legg vekt på frontstage, og korleis ein tar seg ut for andre. Utsmykkinga vert vist fram gjennom bilder, kva ein “liker”, og kva for grupper ein er med i. form kjem til utrykk gjennom statusoppdateringar og chat. Antal vener og kven ein er ven med passar inn som rekvisitta og kulisser. Alt dette er med på å måle eit bilete av den personen ein ønsker at andre skal oppfatte ein som. Den ein er backstage får mindre og mindre plass, dette fordi ein lever i ein så digital kvardag at det er nesten umogleg å vera “offline”. Ein kan tenkje seg til at ein beveger seg frå eit samfunn der privatlivets fred var normfesta, til eit samfunn der privatlivets fred held på å opphøyre. Sjølv om ein er kritisk til kva ein sjølv legg ut, er det vanskelig å kontrollere kva andre kan legge ut. Viss ein skal søke jobb er det lett for arbeidsgjevar å finne ut mykje om den potensielle søkaren. ein kan nok fjerne taggen på det biletet som viser deg i din beste form på eit eller anna nachspiel i den tru at det er ute av verden. Det ein må hugse på er at det vil ligge digitalt lagra ein eller annan plass, og med ikkje alt for mykje leiting er det fullt mogleg å finne det att.
SvarSlettManuell Castells lanserte så langt tilbake som i 1996 ideen om «the culture of real viruality». Castells begrep går ut på det virkelige er så tett vevet inn i en virtuell verden, at den virtuelle verden ikke bare bli en speilbilde av den virkelige verden, men en virkelig verden i seg selv. Spørsmålet er om Facebook kan brukes som et forsvar for hans utsagn. Som bruker av Facebook står man nesten fritt til selv å velge hva man vil legge ut av informasjon og man kan da dikte opp en identitet, legge til «venner» og på det mest ekstreme leve på overflaten et sosialt liv, der det virkelige livet i all hovedsak utspiller seg foran en pc. Dette er et ekstremt ytterpunkt, men som så mange andre av innleggene har hvert inne på, så er det til en viss grad det Facebook brukes til. Man danner seg en egen identitet på Facebook med de riktige bilder og de riktige meninger alt for å oppnå respons fra andre brukere med lignende mål.
SvarSlettFacebook har da blitt en egen verden basert på den virkelige verden og Castells kan sees på som litt av en profet.
Når jeg leser de andre blogginnleggene finner jeg ut at jeg er et såkalt «sosialt utskudd». Ikke at jeg ikke visste det fra før, men nå fikk jeg bekreftet det. For litt over ett år siden slettet jeg nemlig min Facebook-profil, og har ikke vært der siden. Om jeg fikk mange reaksjoner? Ja, det gjorde jeg, både positive og negative. Hvorfor slettet jeg Facebook-profilen? For det første brukte jeg alt for mye tid på Facebook, jeg var absolutt ikke av de mest ivrige brukerne, men jeg følte at jeg kastet bort tid med å se på bilder som fjerne venner legger ut og lese statusoppdateringer om hvem som hadde bakt brød den dagen, hvem som følte seg trøtte, hvem som var lei av alt regnet i det siste og hvem som var glad for at Liverpool vant. For det andre følte jeg litt avsky for dette presset om å lage best mulig inntrykk av seg selv på profilen hele tiden. Jeg var jo ikke noe bedre selv.
SvarSlettDette handler om hva Goffmann kalte frontstage. Skulle jeg legge ut et nytt profilbilde, var det ganske mange bilder å gå gjennom før jeg fant et jeg kunne bruke, og før jeg la det ut måtte jeg gjerne redigere litt på det, sånn at jeg ble fremstilt så bra som mulig. På bursdagen min fikk jeg haugevis av gratulasjoner, mange færre enn jeg gjorde i fjor, mitt første år uten Facebook på flere år, men savnet jeg de gratulasjonene fra folk jeg aldri snakker med? Nei, jeg gjorde ikke det. Dette året fikk jeg gratulasjonene på melding eller over en mobilsamtale, og det ble mye mer personlig og noe jeg setter mye større pris på. Så om jeg savner Facebook? Nei, det gjør jeg faktisk ikke. Det kunne vært praktisk å ha i enkelte tilfeller, som for eksempel denne sosiologi-siden jeg da ikke har tilgang til, men det er en pris jeg kan klare å betale.
Uansett er dette forholdet mellom backstage og frontstage ganske interessant, det reiser et spørsmål om hvordan vi som aktører «egentlig er». Er vi slik vi opptrer i det offentlige rom, f. eks på Facebook, er det den vi egentlig er? Eller er det slik at siden man selv velger hvordan man vil fremstå på Facebook, er det bare en påtatt rolle med kulisser og rekvisitter, mens atferden bak pc-en i det private rom avslører sannheten? Eller er vi kanskje flere ting på en gang? Dette er kompliserte spørsmål, og jeg skal ikke prøve å gi noen fasit på det, for det har jeg ikke. Men jeg kan jo si at vår frontstage forteller noe om oss, men det gjør også vår backstage. Kanskje kjenner man ikke en person ordentlig før man både har sett en opptreden på scenen, men også vært i garderoben og sett hvordan skuespilleren er før han blir sminket og får på seg kostymet?
Facebook kan etter min mening betraktes som en gigantisk database for diverse spennende samfunns- og psykologiske- forskningsprosjekter. Mulighetene for å bruke lett tilgjengelig informasjon til kvantitativ forskning er mange. Man kan eksempelvis se på mange forskjellige parametre, som f.eks. antall bilder en person er tagget i, antall venner på vennelisten, hyppighet og variasjon i antall mennesker som skriver på wallen/tidslinjen. Dette kan man for eksempel se opp imot personlighetstrekk, sosioøkonomisk status, kulturell kapital eller andre teoretiske begreper å se om man får interessante korrelasjoner, og spinne videre på eventuelle interessante funn herfra.
SvarSlettMan kan også utføre mer kvalitative undersøkelser, f.eks. fenomenologiske undersøkelser hvor man undersøker hvordan forskjellige facebook-profiler gir forskjellige inntrykk og hvorfor, man kan analysere statuser og beskjeder på wall’ene til andre ved hjelp av diskursanalyse og undersøke f.eks. makt og påvirkning mellom mennesker på nettet. Man kan også se på nettsamfunnet, ikke bare som et middel til å få informasjon om sosiale fenomen, men også som et sosialt fenomen i seg selv. Hvordan er sosial interaksjon forskjellig i «den virkelige verden» og på nettet? Hvilke aspekter ved en facebook-profil er det som gir prestisje og status? Kanskje Bourdieus kapitalformer må utvides med en ny kapitalform i informasjonssamfunnet – facebook-kapital?
Jeg og en vennine satt hjemme og sjekket ut facebook, plutselig begynte hun å kommentere mine profilbilder og hvordan hun hadde trodd jeg var dersom hun bare skulle gjøre et inntrykk ut i fra disse bildene. "Du virker litt sporty, glad i å gå tur, aktiv, har vært ute å reist. Du virker spennende altså". Det var først da jeg ble klar over hvor mye dette hadde å si for meg, og for å kontrollere det inntrykket jeg gav ovenfor andre. Jeg kan ærlig innrømme at disse bildene var håndplukket for å gi et godt inntrykk. En kan kontrollere bilder, statuser osv på facebook, slik at det blir gitt et godt inntrykk av deg. Godt inntrykk, det er viktig, for en vet aldri hvem av de mange "vennene" en har på facebook som sjekker deg ut. Goffmans teorier blir beskrivet som en dramaturgisk tilnærming, livet er en teaterscene. Han er blant annet kjent for begreper som backstage og frontstage. Dette er veldig relevant når en skal forklare den inntrykkskontrollen som foregår på facebook. En kan si at facebook, er alltid frontstage. Ved at en kontrolerer sin profil slik at en fremstår på best mulig måte. Ting som eventuelt setter en i dårlig lys, blir slettet, som kan ha foregått backstage. Dette er da ting som kan ha foregått på en scene hvor en ikke har hatt så kontroll på inntrykk som sendes ut.
SvarSlettDet er veldig spennende å se, hvor opptatt vi er av dette, av facebook og hvilket inntrykk vi sender ut.
Men av og til så synes jeg det tar litt overhånd også!
Hvordan ønsker vi å presentere oss selv i hverdagslivet?
SvarSlettSosiale medier er i medvind og påvirker oss daglig. Som Ervin Gofferman skriver i sin sosiologi kan vi sammenlikne sosiale medier som en salgs frontstage. Via nettressurser som blant annet Facebook danner vi en personlig front som viser konkret hvordan vi opptrer i en rolle og hvordan vi utfører rollen. Dette trenger ikke være realiteten, men det kan være en måte å rømme fra virkeligheten på, som i en slags ”skrytebok”.
Mange bruker Facebook og andre nettverkssamfunn som inntrykksstyring. Det blir gjort forsøk på å skape en rolle som man selv ønsker andre skal oppfatte. Facebook kan brukes til å skjule svakheter, skjule forberedelser, vise frem resultater og ikke prosessen for å nå resultatet og slakke på standarden. Facebook kan brukes som en maske. Med dette menes det at man ikke trenger vise at man er lei seg, og man kan oppdatere status eller vise bilder som viser at man er glad.
Facebook kan fungere som en arena for sjalusi. Man kan ved å besøke brukeres profiler danne seg idealer om hvordan de skal leve det perfekte liv. Det legges ut bilder av det perfekte måltid, det perfekte barnet, de perfektene vennene, det perfekte antrekket mm. Her kan det åpnes for sjalusi, og det kan føre til at andre sammenlikner seg selv med dette "perfekte livet", og føler at de ikke har det like bra selv.
Det er også mange som bruker ressurser som Facebook til å henge ut medmennesker. De ønsker å få dem i dårlig lys, eller rakke ned på dem. Dette kan få fatale følger for personen som blir uthengt, noe som kan gjøre at personen det gjelder kan få nedsatt livskvalitet.
Facebook er en sosial arena hvor man kan komme i kontakt med venner, bekjente eller ubekjente. Det er derfor viktig å tenke over hva man legger ut om livet sitt, og ikke minst hva slags rolle man danner seg. I det virkelige livet kan man ikke dra over seg Facebook masken sin.
Noen er fullstendig avhengige av å være pålogget facebook omtrent hele døgnet. Det har vokst et behov blant oss til å alltid være tilgjengelige og ha tilgang til andre. På skolen, på jobb, på bussen og på hytta har mange behovet for å vite hva deres 500 nærmeste venner foretar seg. Det er status å ha mange venner, og enkelte sender ”venneforespørsler” til personer de knapt har snakket med. Facebookverdenen gjør at folk som ikke en gang hilser på hverandre når de møtes på butikken, kommenterer og ”liker” hverandres statusoppdateringer. Begrepet frontstage som Erwing Goffman presenterte passer veldig godt inn for hvordan vi fremstiller oss selv gjennom sosiale medier. På facebook gir mange utrykk for at de er tidlig oppe, trener regelmessig, spiser sunt, jobber hardt, er sosiale, politisk- og samfunnsengasjerte og fornuftige. I tilegg har de mye tid til vennene sine og ”hjerter” dem alle. Mange forsøker å framstå som perfekte i sin frontstage på facebook og det faktum at de sitter henslengt i sofaen mens Paradice Hotel er på fjernsynet, med hånda plantet ned i en pose ostepop, blir deres måte å gjemme seg i backstage på. Å se hvor lykkelige alle er, hvor flotte bilder de har lagt ut av seg selv, hvilke steder de har (eller kanskje ikke har) besøkt, kan føre til at andre blir misunnelige og føler seg mindre vellykket. Etter mitt syn gjør også denne frontstage-verdenen som facebook er, at enkelte føler seg mer ensomme, mislykkede og kjedelige enn hva de hadde følt om de ikke hadde vært pålogget.
SvarSlettI dagens samfunn er det nærmest et krav å ha en Facebook-profil og være innom for å sjekke statusoppdateringer, bilder eller legge ut egne minst 1-2 ganger om dagen. En kan videreutvikle Goffmans tanke om livet som en teaterscene og si at livet på Facebook er en virtuell teaterscene, der alle ønsker å presentere seg selv på best mulig måte ved å skreddersy en ideell profil for å gi et visst inntrykk. En kan holde kontakten med gamle venner på en billig måte, få store mengder informasjon og det er praktisk talt umulig å la en bursdag gå hus forbi. Facebook er også det perfekte snokeinstrumentet og en kan kanskje kalle det nettverkets Se og Hør. Forskjellen er at en selv kan velge hvordan en ønsker å framstille seg selv fordi det ikke finnes noen back stage. En kan helt selv velge hvordan en ønsker å fremstå overfor de 400 nærmeste vennene ved hjelp av bilder og statusoppdateringer. Men hvem bryr seg egentlig om en glemte å pusse tennene i morges eller om hva en spiste til middag?
SvarSlettGoffman snakker om hvordan aktører styrer inntrykkene de gir av seg selv avhengig av situasjon og publikum. Dagens internettsamfunn er et kremeksempel på hvordan vi velger hvilke deler av oss selv vi vil dele hvor, når og med hvem.
SvarSlettFacebook er et eksempel på et sosialt nettverk hvor vi kun velger å publisere 'de beste sidene' ved oss selv. Vi velger ut de fineste bildene som profilbilder, legger ut bilder av kaken vi akkurat bakte og oss selv omringet av venner på fest. Det er sjelden vi ser at noen legger ut bilder av seg selv liggende syk på sofaen, alene foran TVen. Vi begynner ikke lange diskusjoner om våre synspunkter på innvandrerpolitikk eller datalagringsdirektivet; redd for å fornærme noen av facebook- vennene våre. I stedet melder vi oss inn i grupper som viser motstand for DLD, deler linken til “Kony – 2012”, fordi alle andre gjør det, uten å egentlig sette oss inn i hva organisasjonen står for. Vi danner den perfekte 'front stage', men vi deler ikke våre innerste tanker og synspunkter, redd for å sprekke det perfekte bildet facebook-vennene våre har av oss, eller tråkke noen på tærne.
Min samboer er en av, det som virker som veldig få studenter, som ikke har facebook. Han mener det er unødvendig å dele personopplysninger og unødvendige detaljer om maten han spiste i dag og turen han skal på i sommer, med en gjeng kjente og bekjente på et sosialt nettverk. Han bruket i stedet forskjellige diskusjonsforaer på nett, hvor han poster med et selvvalgt alias, uten tilknytning til hans virkelige identitet. Her diskuteres det i det vide og det brede om alt fra politikk og samfunn, til mote- og velvære, til data og videospill osv.
Kan vi si at siden han skriver akkurat det han tenker og føler, uten frykt for at noen skal dømme ham som person, gir de andre medlemmene av forumene et blikk back stage, mer enn hva en bruker av facebook gir? Eller kan vi ikke det, da vi ikke kan verifisere at det andre skriver på disse foraene er sant, siden vi ikke kan knytte det som blir sagt opp mot en identitet?
Jeg bruker både facebook med mitt virkelige navn og foraer med alias til daglig. Jeg legger ut bilder av nystekte kanelboller og info om den kommende kinodaten med venner på facebook, mens jeg diskuterer hva jeg mener om dødsstraff og hvorfor jeg hovnet opp rundt øyene da jeg vokset øyenbrynene på diskusjonsforumene. De jeg er venn med på facebook kjenner det jeg-et jeg lar dem se, mens de på forumene får vite mine tanker rundt de rareste ting, likevel føler jeg at ingen av dem virkelig kjenner meg. Det er vennene og familiemedlemmene jeg omgås i dagliglivet jeg føler kjenner meg best, for de ser begge sidene; både det front- stage facebook får se, og mer back stage, som forumene får se. Likevel er det bare jeg selv som kjenner begge helt.
2 560 000 personer i Norge tar del i "facebooksamfunnet". Det vil si ca halvparten av befolkningen. Hva skaper denne populariteten? Når jeg snakker med mine foreldre om deres barndom, var det ikke vanlig med telefon engang. Da måtte de gå på besøk til hverandre. Faktisk se personen de snakket med. Høres det skummelt ut? På facebook er man skjult bak en fasade. En såkalt "frontstage" som Goffman sier.
SvarSlettI denne fasaden prøver vi å framstille oss på en best mulig måte. Det gjør vi gjennom å plukke ut (gjerne redigere) et fint profilbilde eller andre bilder vi legger ut, fortelle alt vi gjør, insjekking, får "venner". Det har blitt et press om å ha flest mulig venner, for da har man høy status. Men hvor mange av disse 500 vennene kunne du ha hatt en samtale med hvis du møtte dem på gaten?
Denne fasaden skaper et press om å ha det "perfekte" liv. Det kan igjen føre til depresjon, på grunn av følelser av at man har for få venner, ikke er pen nok eller gjør for lite på fritiden. I den såkalte "backstagen", et annet begrep av Goffman, viser vi vårt sanne jeg. Offline, selvfølgelig. Ingen skal få vite at man strøk på eksamen, at man egentlig "bare" har 20 venner. De andre 200 er lagt til, for at det ikke skal synes.
Tenk litt over dette. Du med 100 venner lever mest sannsynlig et like bra liv som en med 500 venner. Kanskje til og med bedre? Prøv å være offline når du er online. Skjønner?
Facebook har blitt den nye måten å holde kontakt med omverdenen på, og nå har rundt 2 560 000 nordmenn latt seg forføre av internettfenomenet. Dette er altså den nye måten å holde kontakt med venner og bekjente på, men også mye mer. Den berømte sosiologen Durkheim mente at mennesker har et umettelig behov for status, makt og anerkjennelse -og det kan virke som at hvis vi ikke får disse tingene, kompenserer vi ved å late som. Vi har et enormt eksponeringsbehov som kommer til syne med all bloggingen, twittringen, og facebook-oppdateringen vi foretar oss.
SvarSlettDisse internettbaserte sosiale mediene gir perfekte arenaer for det Goffman beskrev som «frontstage». Her eksponerer vi alle de kvalitetene vi helst vil at andre skal se. Goffman snakker også om det motsatte av frontstage, nemlig backstage. Backstage er når vi viser vårt sanne ansikt sammen med vår primærgruppe. Kanskje er det noe i Goffmans teori, for skal jeg være brutalt ærlig har jeg ved et par anledninger bedt mine «backstage-venner» om å like mine bilder og statuser for å framstå som et sosial midtpunkt i frontstage .
Ps. Vil helst være anonym på bloggen. Tar seg dårlig ut i frontstage å innrømme at jeg har bedt kompiser om å få likes på facebook.
I dag har halvparten av norges befolkning facebook. I denne virtuelle verdenen viser vi ikke vårt sanne jeg. Goffman beskriver det som "frontstage". Her legger vi ut våre beste beste kvaliteter så alle våre 765 venner kan se hvor perfekte og aktive vi er. Det som er skummelt med dette er at muligheten for å skjule sin "backstage" er litt for lett. Hvis det finnes en virtuell verden der man kan gjemme bort den siden av selv man egentlig skulle ønske man var kvitt, hvorfor skal man da rive seg bort fra skjermen? Er det ikke verdt å ha litt firkantøyne hvis alle ser at du var sprek og jogget deg en tur sammen med alle venninnene dine?
SvarSlettIkke at vi alle kommer til å bli face-bots med innehud innen de neste 24 timer, men det er kanskje noe å tenke på at flere og flere lager seg en facebookprofil. Dette åpner opp for at flere og flere kan fikse på sin identitet. Dette har de jo selvfølgelig all rett til, men det fører kanskje til et sosialt liv der ingen kjenner ingen.
Goffman mener det sosiale livet kan forstås som en teaterscene hvor vi som aktører opptrer i ulike roller. Det er et skille i det sosiale livet som på en teaterscene mellom det som skjer front stage og det som skjer back stage. Når vi som aktører er på scenen setter vi opp en forestilling for medskuespillere og publikum, mens når vi er back stage er vi fri til å være oss selv. På denne måten styrer vi andres inntrykk av oss selv. Mange prøver å styre inntrykket av seg selv på Twitter med å twitre meningene sine og følge andre som kanskje kan gi dem mer status, mens man på Facebook kan stryre dette gjennom statusoppdateringer, bilder og innmelding av grupper. Det som blir skrevet og gjort danner en viss grad et bilde, et inntrykk av oss som person. Noen er derfor veldig sparsommelige med nye statusoppdateringer og tenker nøye gjennom dem når de først oppdateres, mens andre oppdaterer hver gang en ny, liten tanke faller inn og tenker ikke mer over det. I følge Goffman er målet med forestillingen å skape et best mulig inntrykk av oss selv overfor andre. Det er sjeldent jeg ser en statusoppdatering som innebærer noe dumt eller pinlig om vedkommende. Og i så fall er det som Goffman omtaler som ”rolledistanse”. De er egentlig ikke sånn, det er bare en rolle de spiller.
SvarSlettMed tiden har flere blitt mer varsomt om hva som blir lagt ut og hva som blir skrevet på Facebook er det blitt lettere å utføre inntrykkskontroll. Flere funksjoner har kommet på nettstedet hvor man selv velger hva man ønsker å dele med hvem. Og jo lengre man har brukt Facebook og jo eldre man har blitt, jo mindre offentlige fylle- og dagenderpå-bilder er det å finne. Jeg er selv blitt mer nøye på hvilke bilder er greit å legge ut og hva som blir skrevet. Når jeg ønsker å oppdatere en status sjekker jeg ordbok.no for skrivefeil og har en liten diskusjon med meg selv for hvor dum statusen vil fremstille meg som person før det i det hele tatt blir trykt på del-knappen. Jeg vil fremstå på en best mulig måte for at andre skal kunne få et best mulig inntrykk av meg.
”Alle” har sikkert en eller annen gang sett uttrykket ”Face your problems not Facebook them” som en status og kanskje har vi opptil flere ganger nikket for oss selv og rettet tankene mot visse personer. Med internett har vi mennesker blitt mer åpne om personlige ting, tanker og meninger, men hvor går egentlig grensen og hva er egentlig greit å legge ut på Facebook? Hvem er det egentlig som bestemmer hva som er greit og hva som ikke er greit? I et samfunn er det sosiale normer for hva som er greit å gjøre, hva som ikke er greit å gjøre, hva som bør gjøres i enkelte situasjoner, men det er ikke alle som har de samme oppfattelsene av de samme normene. Hva burde i så fall gjøres i de tilfellene?
For eksempel har vi det siste året hatt mange statusoppdateringer av politikere som har havnet i avisen grunnet innholdet i statusene, disse har argumentert med at de kun har benyttet seg av ytringsfriheten. I dagens samfunn er det kanskje lettere å bidra til marginalisering og stempling av enkelte kulturer og enkeltindivider, da det er lette å sitte bak en skjerm å slenge med leppa og være enige med det som ikke oppfattes som sosialt riktig og likevel ikke få noe særlig konsekvenser for det. Hvordan kommer morgendagen til å se ut?
Facebook gir deg muligheten til å styre og påvirke det inntrykket andre har av deg. Gjennom statusoppdateringer, bilder, video, grupper, spill og diverse andre uttrykksformer kan man selv velge hva man vil dele av seg selv, og hva man vil la være å dele. Facebook kan for mange fungere som det Erving Goffman kaller ”frontstage”, altså en arena der man selv aktivt kan påvirke publikums inntrykk av seg selv. Man kan altså gjennom sine statusoppdateringer gi sitt Facebook- publikum et inntrykk av seg selv som er fordelaktig, og der ens beste sider, egenskaper og kvaliteter kommer til syne. Negative eller mindre positive inntrykk kan man aktivt velge å ikke dele med sitt publikum. Noen bruker mye tid og energi på facebook, mens andre bruker mindre tid. Selv bruker jeg ikke mer enn ca en time på facebook i uka. Jeg har bevisst valgt å ikke legge ut om meg selv gjennom dette sosiale mediet. Jeg setter likevel pris på de vennene jeg har som flere ganger hver dag legger ut små glimt av livene sine, slik at jeg kan få et lite innblikk i livene deres nå som vi ikke lengre møtes så ofte.
SvarSlett