Semesteroppgaver er til tider enhver students hodepine, med (relativt) korte frister, tøffe krav om formaliteter og et strengt referanseføringsregime. Samtidig kreves det ofte at man skriver noe lurt om noe på en akademisk måte. Å skrive gode semesteroppgaver krever innsats og ofte må man skrive en del semesteroppgaver før man klarer å «knekke koden» ordentlig.
I SOS1001 er den ene obligatoriske innleveringen blottet fra den ordinære semesteroppgavens rigide form og rammer. På innlevering 3 er det diskusjon og argumentasjon som står i fokus, og her legges det til rette for anarki. Skriv om det dere vil, på den måten dere selv ønsker! Helt anarki er det jo ikke, siden kommentaren deres må være minimum 100 ord og være faglig relevant. Helst skal man beholde en viss grad av folkeskikk også.
Formålet med dette blogginnlegget er å ha et åpent innlegg hvor dere kan gi kommentarer om hva dere vil. Hvis dere ikke helt vet hva det kan være, kan dere for eksempel tenke på disse spørsmålene: Hva ville vært en drømmeoppgave å få på eksamen? Hvilke teoretikere eller perspektiver synes dere er interessante eller spennende, og hvilke synes dere likeså godt kunne vært tatt av pensum? Og hvorfor? Kanskje dere tenker på et tema som ville vært interessant å se i lys av en spesifikk teoretiker? Nok en gang; kjør sosiologisk debatt!
Forøvrig legger jeg ved en morsom video om plagiering til skrekk og advarsel: Et plagieringseventyr
Randi Ann Fagerholt, SOS1001 NTNU
Biologer og samfunnsforskere er som to forskjellige raser. La meg forklare. Som alle unge og ivrige studenter bruker jeg briller og har store/små og regnbuefargede kviser i tryna. Som gutter vanlig, er jeg også en små-lubben fyr som får panikk i nærværet av alt som minner og lukter som kvinner. Uansett. Hvis det finne en ting jeg er bastant på, så er det at forskning ikke skal være en ensidig tragedie. Tragedie, fordi alt for ofte lukker forskerne ørene sine for alt som virker truende og fremmed.
SvarSlettI mitt andre år på universitetet tok jeg et fag om mennesker i samfunnet. Jeg var besatt av å finne ut hvordan vi kan forstå samfunnet utifra et biologisk perspektiv. Til min overraskelse reiste professoren fingeren i været og latterliggjorde forslaget mitt - at det var tull og reine galskap å forsøke å forene de to disiplinene, prekte han. Selvfølgelig strøk jeg på eksamen, fordi jeg var en liten dum guling som ikke visste når det var på tide å gi seg.
Heldigvis er jeg ikke den første som har blitt vist finger'n, av professorer som ikke har turt å legge hånda på hjerte og innsett at det de har viet livet til kanskje bør revurderes og settes i nytt lys. Sosiobiologien har i siste tid fått nytt fotfeste, og Toxoplasma gondii parasitten kan være en fin «ice-breaker» mellom meg og ei jente. De to teoriene tar utgangspunkt i biologien og forklarer hvorfor vi handler som vi gjør, og hvorfor samfunnet er blitt som det er blitt. Grunnen til at disse har blitt mer og mer viktige, er takket være empiriske gjennombrudd i legevitenskapen.
Så poenget mitt er at vi burde åpne fagfeltet for nye impulser. Det psykologer og biologer kan grave ut kan være like viktig som bidraget samfunnsforskere kommer med. Fagfeltene bør slutte å konkurrere mot hverandre. Det er ikke «den sterkeste som overlever» (Spencer), men den som er «mest tilpasningsdyktig» (Darwin).
Kvinnedagen
SvarSlettI dag er det den 101 gangen vi markerer den internasjonale kvinnedagen, 8. mars. Kvinnedagen var i utgangspunktet en kampdag for å sikre kvinner like rettigheter som menn, i første omgang stemmerett. Er kvinnedagen like viktig den dag i dag?
Det norske samfunnet er i dag likestilt på de fleste områder. I 1978 vedtok vi Likestillingsloven, som forbyr kjønnsbasert forskjellsbehandling. Denne loven påbyr minimum 40 prosent av hvert kjønn i offentlig utvalg, lik rett til utdanning og lik lønn. En av de største utfordringene i likestillingsdebatten i dag, er ”lik lønn for likt arbeid.” I 2004 utførte SSB en undersøkelse, der de kom fram til at kvinners lønn utgjør 87 prosent av mennenes. Til tross for at Norge regnes som et av verdens mest likestilte land, er det fortsatt en vei å gå.
Er et samfunn uten statskirken, et samfunn uten harmoni?
SvarSlettI følge funksjonalismen er samfunnet en helhetlig harmoni, hvor hver institusjon har en viktig funksjon. Statskirken i Norge har vært en del av samfunnet i mange hundre år, og i funksjonalismens øyne har den da en viktig funksjon. Men hvordan forklarer da funksjonalismen at stadig flere melder seg ut av statskirken og at færre velger å døpe seg? Dersom statskirken forsvinner ut av det norske samfunnet, hva skjer da med helheten? Funksjonalismen tar ikke høyde for at samfunnet og mennesker forandrer seg. Samfunnet for 100 år siden er ikke det samfunnet vi har i dag, og dette er ikke nødvendigvis et onde, uansett hva funksjonalistene måtte mene.
En interessant eksamensoppgave ville vært "Hvor relevant er strukturell funksjonalisme i samfunn, ut fra et empirisk grunnlag?" Nå henviser jeg ikke til debatten om alle fenomener har en funksjon, som Anne H. er inne på, men til stratifisering. Davis og Moore er to teoretikere på feltet om sosial lagdeling, hvor de hevder at posisjoner høyt oppe i systemet bør få bedre goder enn de lavt nede pga at de er viktigere for samfunnets overlevelse. Dette mener jeg kommer svært ann på posisjonen. Selvfølgelig bør leger få bedre betalt enn en søppelmann eller vaskedame, men hva med fotballspillere og filmstjerner som tjener ekstremt mye mer enn alle de yrkene, til og med legen- i hvertfall i USA. Et samfunn er mer avhengig av søppelmannen og vaskedame for å overleve, enn det er av fotballspillere eller filmstjerner. De sistnevnte yrkene kan vi strengt tatt klare oss uten.
SvarSlettUTOPIA
SvarSlettFra radioen strømmer lyden av Michael Jackson… "Heal the world, make it a better place, for you and for me and the entire human race..." Likheten slår meg, ikke bare er biografien hans en spennende reise, men drømmen om det perfekte Utopia ligger der som en uoppfylt tragedie. Marx så for seg det gode samfunn, Durkheim mente det harmoniske samfunn var i vente, mens Parsons så for seg universalismen. På mange måter er de ulike, men likevel er de sammen om den ultimate drømmen - verdenssamfunnet der alle har et godt liv. Det er nesten så det er noe religiøst over det.
Er det mulig å skape et globalt Utopia? Et samfunn der kjønn, etnisitet, seksualitet og religioner er ubetydelig, i forhold til mulighet for alle individers livsutfoldelse? I følge Marx er menneskerasen grådig av natur, og utnytter andre for egen vinning. Om en ser lokalt på det, kan det se ut til at en i Norden har en relativ god fordeling av goder. Vi gjør hverandre gode, for på den måten å bli gode sammen. Men sett på verdensbasis er det fremdeles skjev fordeling av verdens ressurser. På bakgrunn av globalisering, er elendigheten bare noen timer unna. Spørsmålet er hvor nært innpå oss vi slipper elendigheten, før den gjør stort nok inntrykk til at vi er villig til å dele på verdens goder? Til hele verden forstår å gjøre hverandre gode? Eller vil grådigheten fortsatt seire…?
Side om side rir de inn i solnedgangen, grådigheten og solidariteten, i jakten på det nye verdenssamfunnet.
UTOPIA
SvarSlettFra radioen strømmer lyden av Michael Jackson… "Heal the world, make it a better place, for you and for me and the entire human race..." Likheten slår meg, ikke bare er biografien hans en spennende reise, men drømmen om det perfekte Utopia ligger der som en uoppfylt tragedie. Marx så for seg det gode samfunn, Durkheim mente det harmoniske samfunn var i vente, mens Parsons så for seg universalismen. På mange måter er de ulike, men likevel er de sammen om den ultimate drømmen - verdenssamfunnet der alle har et godt liv. Det er nesten så det er noe religiøst over det.
Er det mulig å skape et globalt Utopia? Et samfunn der kjønn, etnisitet, seksualitet og religioner er ubetydelig, i forhold til mulighet for alle individers livsutfoldelse? I følge Marx er menneskerasen grådig av natur, og utnytter andre for egen vinning. Om en ser lokalt på det, kan det se ut til at en i Norden har en relativ god fordeling av goder. Vi gjør hverandre gode, for på den måten å bli gode sammen. Men sett på verdensbasis er det fremdeles skjev fordeling av verdens ressurser. På bakgrunn av globalisering, er elendigheten bare noen timer unna. Spørsmålet er hvor nært innpå oss vi slipper elendigheten, før den gjør stort nok inntrykk til at vi er villig til å dele på verdens goder? Til hele verden forstår å gjøre hverandre gode? Eller vil grådigheten fortsatt seire…?
Side om side rir de inn i solnedgangen, grådigheten og solidariteten, i jakten på det nye verdenssamfunnet.
Som så mange andre funderer jeg på om Karl Marx, med sin marxistiske teori, hvorfor den har fått viet så stor plass i den sosiologiske verden, samt også andre fagområder.
SvarSlettDet som er slående er at marxismen blir ansett som en av de viktigste sosiologiske teoriene, selv om de aller fleste kommunistiske stater har opplevd kollaps. I alle sosiologiske innføringsbøker kommer vi ikke utenom Marx. Hvorfor det kan man spørre seg. Jo, et av svarene på det er at marxismens tanke og idé har fått en stor oppslutning det siste århundret. På det meste hadde marxismen en oppslutning hele én tredjedel av verdens befolkning. Marxismens "gullalder" er kanskje forbi, men teorien har gått inn i historiebøkene. Historien er roten til alt og derfor er det viktig å forstå denne teorien ettersom den har blitt tildels praktisert av mange nasjoner det siste århundret.
Er den folkelige forstålsen av innvandring for vid?
SvarSlettHer en dag kom jeg over en artikkel i lørdags- eller søndagsutgaven av dagbladet: «Jeg trodde jeg var norsk jeg, det var helt til jeg leste statistikken til SSB» som handlet om en jente som var født og oppvokst i norge men som fikk merkelappen innvandrer av SSB fordi hennes foreldre var innvandrere. Dette fikk meg til å sette spørsmålstegn ved definisjonen innvandrer. I ordets forstand refererer jo innvandrer til noen som har innvandret eller «vandret inn», med andre ord forflyttninger over landegrenser som varer mer enn 6 måneder. Innvandring er da altså en handling som utføres av en eller flere personer. Etter min mening vil det dermed bli feil å sette en slik merkelapp på en person som ikke har utført denne handlingen. Og gir det egentlig mening å omtale noen som andre- og tredjegenerasjons innvandrere når det kun er deres foreldre eller besteforeldre som har innvandret? Hvor går egentlig grensene for hva en definisjon skal/kan inneholde?
Rasjonalitet eller galskap?
SvarSlettI forrige uke deltok jeg i en øving hvor det ble diskutert rundt holocaust. Diskusjonen tok utgangspunkt i Baumanns teori om at holocaust var et produkt/konsekvens av moderniteten. Som kjent går Baumanns teori ut på at jødene ble karakterisert som et problem av nazistene, og dette problemet ble løst ved å systematisk planlegge og utføre et av de verste massemord i moderne tid. Baumann anser dette massemordet som en rasjonell handling av nazistene, da det krevde enormt mye arbeid rent byråkratisk, samt at konsentrasjonsleirene forble hemmelige for resten av verden innen slutten av krigen.
Nazistene drepte altså flere millioner av rasjonell overbevisning, et folkemord i fornuftens ånd. Hva med gjerningsmannen for terroranslagene 22.juli 2011? I den offentlige debatten ble det, spesielt etter de sakkyndiges fremlagte rapport, diskutert omgående hvorvidt gjerningsmannen er sinnssyk. Det er ingen tvil om at terrorhandlingene er av umenneskelig karakter, og at man i Norge ennå opplever angrepet som uvirkelig. Likevel, er det mulig å se handlingene i lys av Baumanns teori? Kan det tenkes at terroristen, i likhet med de øverstkommanderende i Nazi-Tyskland, handlet av rasjonell overbevisning?
Javisst!
SlettRasjonalitet er ikke noen objektivt gitt størrelse, det er ikke en ting - det rasjonelle er resultatet av en rasjonalisering, det er noe man gjør. Spørsmålet er altså ikke om en handling er rasjonell i kraft av seg selv, men om den lar seg rasjonalisere. Rasjonalitet kan videre sees på i to former; På den ene siden har vi rasjonalisering i rent praktisk (og Webersk) forstand; et spørsmål om effektivitet. Holocaust er det beste eksemplet på dette - den mest effektive fremgangsmåte for å løse et gitt problem - og de var veldig nære ved å lykkes.
På den andre siden har vi rettferdiggjøring på det teoretiske plan, med utganspunkt i et gitt verdensbilde. Dette verdensbildet kan være så forrykt og forvirret det bare vil, men skal vi forsøke å forstå de handingene som utløper fra det (det være seg Nazistenes eller BBs) er vi nødt til å erkjenne at dette for aktøren er den ene og rene objektive sannhet - Det er virkeligheten, og i denne virkeligheten er Europas jødeproblem og det tyske folks behov for lebensraum, eller korrumperingen av den norske kulturen gjennom snikislamisering og arbeiderpartikonspirasjoner, like reelt som at jorden er rund. Eller for å si det på en annen måte; like reelt som at jorden for noen hundre år tilbake, var flat. Poenget er at en handling er rasjonell så lenge den er konsistent med den gitte verdensoppfatning. Så lenge man tror jorden var flat, vil det være svært så irasjonelt, rett og slett galskap, å seile for langt ute på havet, ut ifra vissheten om at man risikerer å ramle over kanten...
Å ærklere Anders Behring Breivik sinnsyk er også en form for rasjonalisering - Michel Focault sin «Galskapens historie» tar for seg hvordan samfunnet bruker galskapen som en måte å håndtere - å skape mening av - forskjellige former for avvik. Skal man dog virkelig forstå noe av det som skjedde den 22. juli, er man nødt til å se bort i fra galskapen, og heller se etter på hvilke måter terroren var rasjonell. Dette er selvfølgelig noe helt annet enn å på noe som helst vis akseptere de fremstilte begrunnelsene for handlingen, eller det verdensbildet som ligger til grunn - det bare viser, som jeg sa innledningsvis, at rasjonalitet ikke er et objektivt begrep, noe i kraft av seg selv, og det har ingen nødvendig sammenheng med ofte konnoterte begreper som fornuftig, vitenskapelig, eller godt.
Alt dette tatt i betraktning synes jeg det kunne vært gøy med litt mer om Alfred Schütz’ sosiale fenomenologi i kurset. Han er vel viet et lite avsnitt eller to hos Ritzer, om jeg ikke husker helt feil...
Kan kunnskap og samfunn rangeres eller er alt relativt?
SvarSlettGeorg Simmel var den som først kom med «survival of the fittest», men han snakket om samfunnene. Kan dette forklare hvorfor noen samfunn klarer seg bedre enn andre, kan man si at et folkeslag er smartere enn et annet? Jeg mener at kunnskap er relativt og man kan ikke si at et folkeslag er smartere enn et annet, kunnskapen er tilrettelagt de forskjellige levemåtene. En som lever i en landsby i Afrika har ikke noe nytte av å kunne levere enn selvangivelse på nett, på samme måte som at en som lever i Oslo ikke har nytte av å vite hvor man skal grave i sanden for og finne et vannhull. Men han i Oslo som kan levere selvangivelsen på nett er ikke smartere enn afrikaneren som vet hvor han skal grave for å få tak i vann til familien sin. De har forskjellig kunnskap som er tilpasset deres levemåte og deres tilgang til midler. Til syvende og sist handler det uansett om å overleve, på den ene eller andre måten.
Georg Simmel
SvarSlettPå kurset i det her faget får ikke Georg Simmel så mye oppmerksomhet som han burde fått. For eksempel i Sos 1000 lærer vi om Simmel som en av sosiologiens fem fedre, og dette mener jeg er på sin rett. Jeg mener Simmel er svært viktig i forståelsen av overgangen mellom det tradisjonelle jordbrukssamfunnet til der moderne. I tillegg er han viktig for å forstå relasjonen mellom individ og samfunn. Mange av hans syn på ulike aspekter ved samfunnet, som også kan være relevante for dagens samfunn, gjør at jeg mener Simmel burde fått en mer sentral rolle på kurset.
Kan rettssaken mot Anders Behring Breivik bli et brudd på Grunnloven?
SvarSlettRegjeringen har fremmet et forslag som kan gjøre at terrorsiktede Anders Behring Breivik kan risikere å sitte innesperret i fengsel resten av sitt liv. Det står at en pasient kan holdes innesperret hvis det er en svært høy risiko for at pasienten kan bli angrepet når pasienten slippes fri. Men er det lovlig å bruke dette mot Behring Breivik?
I Grunnlovens §97 står det at "Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Straff". Dette betyr i praksis at en kan ikke dømmes for en straffbar handling når en lov trer i kraft etter at den straffbare handlingen har skjedd. Det kan se ut som om det er dette regjeringen prøver å få til med dette lovforslaget. I tillegg sies det også at dette kan være et brudd på menneskerettighetene med at Behring Breivik kan risikere å bli isolert mye av tiden.
Ønsker vi å se at regjeringen hasteinnfører nye lover som det passer dem? Det er ingen tvil om at 22. juli-saken er spesiell, men vi må heller ikke glemme at selv om den terrorsiktede har utført grusomme handlinger har han fremdeles rettigheter på lik linje med alle andre norske statsborgere. Det kan se ut som han har blitt et "unntak" på grunnlag av disse handlingene. Er dette samfunnsendringer som vi ønsker å se i rettsstaten Norge?
Ifølge Webers syn på autoriteter har vi tre forskjellige typer: tradisjonell autoritet, karismatisk autoritet og legal autoritet. De fleste kan være enige om at dagens norske samfunn er styrt med bakgrunn i legal autoritet. Vi har en grunnlov og et folkevalgt storting. Men, et spørsmål man kan stille seg, er hvordan fremtiden vil se på en del av våre politikere? De er valgt, og har fått sin autoritet fra lovverket. Allikevel kan det se ut som om at noen av dem til tider balanserer mellom legal autoritet og karismatisk autoritet. Dersom man tar Jonas Gahr Støre som et eksempel, så er det ingen tvil om at han har legal autoritet. Når vi allikevel ser hvordan han har blitt et symbol på en perfekt politiker blant folket, kan man stille spørsmålstegn ved om autoriteten han utøver i form av å være utenriksminister kun er legal? Er det ikke åpenbart at han i løpet av sin periode som utenriksminister har opparbeidet seg en karismatisk autoritet, som gjør at han kan «slippe unna» med ting som andre, ikke like karismatiske politikere kan? Det er ingen tvil om at Jonas Gahr Støre er dyktig, men gjør det at han er en såpass elsket politiker ham til et symbol, som kan tøye grensene lengre enn andre? Er Tschudi-saken noe Støre vil slippe lettere unna fordi han er Støre? Eller ville denne saken ha utartet seg likt uansett hvilken politiker den omhandlet?
SvarSlettNoe av det viktigste man kan bruke forskning til, er å hindre at katastrofale hendelser gjentar seg. Nils Christie skriver om norske og tyske fangevoktere i norske konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Det var ingen forskjell på hvordan disse oppførte seg mot serberne, de norske var like deltagende som de tyske. Christie mener noe av årsaken til dette kan handle om alder på de norske vokterne og deres forutinntatte forhold til serberne. Jeg tenker annerledes. Istedenfor å se på de individuelle forskjellene eller likhetene ville jeg sett på konteksten de befant seg i. Hvordan kan man i en så ekstrem situasjon (som krig) vite om man tar gode valg eller ikke? Hvem skal man spørre om hva som er rett eller galt, når strukturene i det ”normale samfunnet” er borte eller mangelfulle? Andre tema som kan være interessante å se på, er hvordan mennesker oppfører seg når de blir satt i en gruppe, får makt eller føler behov for å rettferdiggjøre seg selv. Leser man litteratur om Norge etter krigen, kan man få kunnskap man skulle ønske ikke var sann. Den forteller om nordmenn som fylte opp fangeleirene med nordmenn, om norske fangevoktere som behandlet uskyldige nordmenn på en umenneskelig måte. Hva skal til for at vi lærer av våre feil? Vi har ingen garanti for at dette ikke skjer igjen. Vi kan kanskje starte med å spre kunnskapen?
SvarSlett«Filosofene har nøyd seg med å forklare verden på ulike måter. Oppgaven er å forandre den». Karl Marx var ingen mann av få ord. Eller, rettere sagt, ingen mann av små ord. Visjoner. Drømmer. Mål. Om å oppnå forandringen filosofene overlot til teoretikerne. Best mulig. For flest mulig. Noen ganger slår det meg at samtidig som epoker setter sine historiske preg, svinner Marx’ visdom og verdensfilosofi mer og mer hen. Ideene om revolusjon gikk fra enorme til mikroskopiske. Og et ønske om planøkonomien forsvant omtrent like fort som oljedråpene piplet frem. Lyktes egentlig Marx? Og alle andre visjonærer. Med å forandre verden? Slik de ville? Til tross for at han selv aldri uttrykte et klart bilde av hvordan han mente et kommunistisk samfunn ville se ut, hadde han ett ønske. Om å forandre. Til det bedre. Om Marx kasta den første fyrstikken på bålet, er det opp til andre å holde liv i flammen. «Filosofene har nøyd seg med å forklare verden på ulike måter. Oppgaven er å forandre den». Hvem skal ta på seg den oppgaven?
SvarSlettFacebook blir mer og mer en sentral punkt i hverdagen vår.Facebook har blitt som oppdaterings kildefor den enkelte individet for alt som skjer rundt seg. Ikke nødvendigvis for bare venner og kjente, men også for nyheter, mote, treningsplan, tilbud på markedet, reklamasjon av mat og varer i markedet osv.
SvarSlettMen Facebook kan også være misbruksmåte for mange, der de ødelegger enten for seg selv eller for andre.
Mange mener at de enkelte overdriver med informasjon som de legger ut om seg selv. Noen klarer ikke å skille mellom det private. Mange legger ut små detaljer som er også plagsom å for andre, og unødvendig for andre å vite. Dette ser vi gjennom bilder, statuser og kommentarer folk bruker.
Facebook fremlegger mye positivt og hjelper oss, men også tar fra oss det private.
Facebook kan også være en måte å påvirke folk. Den kan være en begrunnelse til sosiale lag i samfunnet, både på positive retninger, motiverende til å stå på og holde hverdagen og kanskje fullføre sine prosjekter, og/ eller ned virke livssituasjonen, og kanskje legge ekstra krav med å holde seg på det samme nivået selv om man kanskje har et dårlig sosioøkonomisk.
Det at man vet hvordan man skal bruke et element og ikke la det ødelegge for seg, trenger en god bevissthet og forsiktighet.
Jeg mener absolutt at facebook er en positiv kilde når det gjelder informasjon og kontakt med andre både kjente og ukjente i universitet. Den hjelper meg som et individ å få det sosiale på et høyt nivå med mine slektninger og venner som bor i utlandet og/eller langt unna i Norge.
Måten man bruker Facebook på har veldig mye å si om hva du får av den og hvor mye kan den påvirke live som en ulempe eller fordel i livet. Det er den enkelte selv som bestemmer hvordan og hva skal være ut til de andre, og hva slags informasjon får man fra det.