Pierre Bourdieu er en fransk teoretiker som til stadighet vekker interessen til mange sosiologistudenter. Muligens er det noe ved Bourdieus teorier som mange kan kjenne seg igjen i og som lager mening for mange. Samtidig er hans teoretiske arbeid allsidig og han mente mye om de fleste områdene av samfunnet. Han snakker om skjulte symbolske maktstrukturer, om habitus som gir oss en forståelse av den sosiale verden, om sosiale felt hvor vi kjemper om anerkjennelse og makt, om distinksjoner mellom ulike mennesker i samfunnet når det kommer til for eksempel smak, og om dominanserelasjoner som er så gjennomsyret i oss at det setter seg i kroppsholdningen vår. Han skrev om hvordan ulike gruppers kapitalsammensetning gir muligheter og begrensninger i den sosiale verden, og hvordan kvinner er underordnet mannen gjennom det han kaller symbolsk vold.
Vi finner igjen Bourdieu i mange masteroppgaver i sosiologi, og her brukes hans teorier i alt fra hvordan tidligere rusmisbrukere har vanskeligheter med å tilpasse seg et streit arbeidsliv, hvorfor noen velger Grandis, mens andre velger å meske seg med sushi til middag, eller hvordan skolen fremmer en kultur som er bedre tilpasset middelklassebarn og skaper begrensninger for barn med mindre heldige kapitalsammensetninger.
Men hvordan tenker du at forskjellene mellom ulike sosiale lag i dagens Norge gir seg utslag i hva ulike mennesker spiser, hva man gjør på fritiden, hvor godt man gjør det på skolen, eller hvordan man pynter hjemmet sitt? Kjenner du deg igjen i at ulike sosiale lag har ulike verdier, normer og væremåter? Er det bare økonomiske ulikhet som skaper forskjeller mellom ulike grupper eller klasser i samfunnet, eller er det andre forhold som også spiller inn?
Tittelen på dette innlegget vil du forstå om du låner deg en bok skrevet av Bourdieu på biblioteket.
Randi Fagerholt, SOS1001/NTNU
Om Bourdieu er – eller rettere sagt var – mannen som ikke kunne sette punktum, resulterte det i alle fall i et sett teorier som i kraft av sin briljante enkelhet er appliserbare til fortolkning og forståelse av de fleste aspekter ved samfunnsorganiseringen.
SvarSlettFor å forsøke å vise nettopp dette, og kanskje samtidig svare på noen av spørsmålene i det nest siste avsnittet i blogginnlegget, akter jeg rett og slett å vise et Youtube-klipp, og fra dette igjen forsøke å lufte noen forhåpentligvis relevante tanker rundt akkurat dette med Bourdieus teorier. Med meg i verktøykassa har jeg tatt med Bourdieus habitus-, felt- og kapitalteori, og her er klippet:
Gordon Ramsay gets angry over a steak
Rask oppsummering (skamløst sakset fra en tidligere oppgave):
Reporter Ian Rakowski konfronterer den internasjonalt anerkjente kokken Gordon Ramsay om en overstekt biff i hans nye restaurant Maze i Melbourne. Rakowski viser i intervjuet frem et bilde av en godt stekt biff i det som kan virke som et forsøk på å sette mesterkokken i et hjørne, hvorpå Ramsay spør reporteren om hvordan biffen var ønsket tilberedt. “Godt stekt”, svarer Rakowski. “Hvor trist er ikke dette”, svarer Ramsay retorisk, “at du spør om å få biffen godt stekt. (...) Uansett kvaliteten på kjøttet, har det gått forbi all form for smak når du tilbereder den (biffen) godt stekt”. Intervjuet avsluttes ved at Ramsay, tydelig oppgitt, reiser seg og på vei ut ytrer “Herregud! Jeg trodde dette var et intelligent intervju. For en katastrofe”.
Ja, hva i alle dager har vi sett her, annet enn Ramsays sedvanlige lynne og ett stykk «eid» reporter – og hva er egentlig som gjør at anklagelsen slår tilbake på anklageren?
Tar vi på oss Bourdieu-brillene, ser vi om ikke annet en veldig tydelig diskrepans i kulturell kapital, hvor nyhetskanalen/reporteren er uvitende om hva som er spillereglene i konsum og praksis rundt haute cuisine, og på denne måten totalt taper ansikt.
For å videre eksemplifisere dette vil jeg ta med en sak fra Deborah Luptons bok «Food, the Body and the Self» (1996). I et avisoppslag, tilfeldigvis også i Australia, uttalte en eier av en finere restaurant seg om et tilfelle hvor en kvinnelig gjest gjentatte ganger sendte en biff tilbake til kokken for å få den bedre stekt, hvorpå kokken til slutt nektet å ta den tilbake flere ganger. Kvinnen nektet så å betale, og restauranten tilkalte like greit politiet. Til avisen kunne eieren, som også var kokken, fortelle at kjøtt av så god kvalitet ikke tilberedes godt stekt, og at de ikke ønsket kunder som verken “(A) don’t know how to eat, (B) don’t know how to behave in a restaurant and, (C) don’t know what they’re eating”.
Fra Bourdieu vet vi at vi anskuer og fortolker verden gjennom internalisert sosialisering (her er det bare å arrestere meg om jeg sier noe feil!). Innbakt (høhø) i oss finner vi en forkjærlighet for- og tilbøyelighet til bestemte verdier, som gjenspeiler hva som er normativt konformt i henhold til samfunnsposisjonen vår. Vår habitus, hva vi er og hvordan vi følgelig uttrykker oss vil gjenspeile dette igjen.
Den kulturelle kapitalen, som i biff-eksemplene ovenfor innbefatter formeninger om god og dårlig smak, er noe vi ikke bare kan lære oss, men som skjer gjennom en akkulturasjon inn i en bestemt sub-kultur (samfunnslag-/posisjon/klasse/gruppe/tilhørighet). Individets mannerismer og væremåte defineres dermed av denne akkulturerte smaken, og det er via denne kroppslige realiseringen av en spesiell smak en persons sosiale posisjon best kommer til syne. Så når en person forsøker å – men formelig ikke kan – uttrykke eller symbolisere noe som krever en viss mengde kaptial, vil det om ikke annet oppfattes som noe negativt.
SlettFor å bygge videre på den tanken, kan jeg jo ta meg selv som eksempel. Selv om jeg grodde meg langt hår, flettet det i dreadlocks, tok på meg en natogenser, boots og kanskje en halvmilitant turbukse, ville jeg da automatisk bli en «svartlamohikaner»? Jeg kunne nok lurt noen utenforstående på de ytre identitetsmarkørene alene, men for en ekte svartlamohikaner ville jeg nok mest av alt vekke en god latter, eller kanskje harme. For om det ikke kom tydelig nok frem i min beskrivelse av stereotypien «Svartlamon», så er jeg altså blottet for den kulturelle kapitalen ervervet gjennom det å være en del av kulturen i denne bydelen. Jeg kan med andre ord etterape identitetstrekk, men der stopper det altså.
Og det er jo kanskje litt i dette biff-flausene kan forklares. Kvinnen som dro på en finere restaurant, kanskje fordi hun hadde opparbeidet nok økonomisk kapital, passet likevel ikke inn fordi hun manglet den kulturelle kapitalen. På samme tid flauet reporteren seg ut, da han i mangel på kjennskap til hvordan praksisen rundt finere mat fungerer ikke forstod at biffen var overstekt med overlegg.
Lærdommen er altså at vi ikke bør be om godt stekt biff på finere restauranter – og i allefall ikke i en av Gordon Ramsays etablissementer. Videre har Bourdieu posthumt forklart oss hvorfor vi kan risikere hån om vi gjør akkurat dette. Og helt til sist har vi sett at det ikke bare er Bourdieu som sliter med å sette punktum.
Sosialt lag beskriver et antall individer som befinner seg omtrent på samme nivå når man ser på fordelingen av goder og byrder i samfunnet. I alle samfunn finner man sosiale ulikheter og beskrives ofte som "klasser" ut i fra hvilke yrkesposisjon og utdanning man har. De ulike klassene deles inn i overklassen, den øvre middelklasse, middelklasse, den lavere middelklasse og arbeider- og funksjonærklassen. Ut i fra disse beskrivelsene får man et innblikk i de økonomiske ulikhetene som er med å skape forskjeller mellom ulike grupper eller klasser i samfunnet.
SvarSlettMen har disse forskjellene mellom ulike lag noe å si for hvordan mennesker handler, hva de spiser, hva de gjør på fritiden, hvordan man gjør det på skolen etc. ? Jeg mener den økonomiske ulikheten i samfunnet har mye å si for hva mennesker kjøper av mat, hva de gjør på fritiden osv. I dagens samfunn koster alt penger. Vil du være med på et organisert idrettslag må du betale avgifter hvert år for å delta. Selv om det kanskje ikke er snakk om så mye penger, er det familier som ikke har råd til den slags. De vil heller prioritere penger på andre viktigere ting. Dette hindrer mange barn og unge til å delta på aktiviteter på fritiden. Økonomien til de enkelte er i stor grad med på å bestemme hvordan man lever livet sitt.
Selv om menneskers klasseposisjon spiller inn i hva man spiser og gjør på fritiden, spiller også normer og verdier og væremåter inn i hvordan samfunnet deles inn. Jeg tror at oppveksten til hvert enkelt individ har mye å si for hvordan man blir som person. Hvert individ vokser opp i en familie med ulike normer og verdier noe som jeg mener er med på å definere personens væremåte. Alle mennesker er forskjellig, men man finner alltid noen som man er mer lik enn andre. Bourdieu i sine analyser la stor vekt på at livsstil og smakspreferanser forener mennesker fra samme miljø, og adskiller andre. Han mente også at mennesker fra samme sosiale klasse hadde samme forståelsen på diverse ting og at den sosiale strukturen i personens habitus var med på å opprettholde sosiale hierarkier.
Selv om de økonomiske ulikhetene i samfunnet er med på å skape forskjellige grupper og klasser, vil jeg også mene at personens smakspreferanse og habitus også i like stor grad er med på å skape grupperinger i samfunnet.
Bourdieu definerer, i motsetning til Marx, klassene som teoretiske konstruksjoner basert på individenes plassering i ”det sosiale rommet”. Disse klassene utpekes så gjennom distinksjoner, gjerne fra de høyere samfunnslag, hvor rett oppførsel og god livsstil utpekes. Det blir et skille mellom ”oss” og ”dere”, som igjen fragmenterer seg hver gang noen ønsker å skape en gruppe ”oss” – eller da en egen klasse i de sosiale rom. Slik jeg ser det blir altså klasser skapt av menneskene i dem i forhold til samfunnet rundt og oppfatningen av egen habitus. Det ville kanskje ikke vært helt ulogisk å si at klasser egentlig er en sosial konstruksjon.
SvarSlettKonstruksjoner har gjerne et formål, og i dette tilfellet har jeg allerede det fremste formålet etter min oppfatning, nemlig opprettelsen av ”oss” og ”dem”. Å skape en flokk og et beskyttende fellesskap er sentralt i de fleste menneskers liv. I mikroperspektiv kan flokken være familie, venner og de aller nærmeste i livet vårt. Ideen om klasse strekker seg lengre enn dette. En abstrakt flokk man ikke kjenner personlig, men vet finnes og vil støtte ens sak om det skulle komme til konflikt med andre flokker. Man konstruerer ”samlesekker” hvor egenskaper fra økonomisk, kulturell og sosial kapital plasseres og skaper et mønster man enten passer inn i, og blir en av ”oss”, eller ikke, og blir en av ”dem”. Er man først i en sekk kommer også krav om livsførsel for å forbli i sekken og ”passe inn” og herfra kan man forstå hvordan en rekke samfunnsforskere mener man kan kategorisere mennesker basert på hjemmeinnredning, antall bøker med mer. både i forhold til hvilken klasse de tilhører, og også hvilken klasse de ønsker å tilhøre.
Passer så disse beskrivelsene på Norge? Har vi klasser og slike skiller i væremåte her i lille fedrelandet. Min første innskytelse er definitivt ja. I møte med trusler fra utlandet samler vi oss kanskje alle om betegnelsen ”nordmenn”, men i møte med oss selv er vi nok ikke helt like nei. Forskjeller er sånn sett ikke nok til å si at Bourdieus distinksjoner kan anses som gjeldende. Men jeg vil si at våre forskjeller også kan kategoriseres inn i samlesekker hvor noen passer inn, og andre ikke. Jeg er en ung student med akademisk familie, brukbar økonomi og framtidsplaner i retning læreryrket. Var jeg så plutselig plassert inn i gatemiljøet i Oslo skal jeg love at jeg ikke hadde passet inn. Jeg hadde ikke visst noe om normer og oppførsel, det jeg tidligere oppfatet som viktig og rett ville kanskje slå helt feil, og var jeg undercover er det nok få som hadde trodd meg. Hadde jeg møtt på rikmannsdøtrene som betaler millionen i skatt i alder 18 hadde jeg nok vært like utilpass og forfjamset. Min sosiale, økonomiske og kulturelle kapital passer ikke inn i noen av disse ”ekstrem”-eksemplene. Jeg er i en annen klasse, en annen samlesekk. Disse mer ekstreme eksemplene minner kanskje mer om Marx konkrete klasseskiller, men i virkeligheten er det jo langt mer nyanserte skiller også. Disse er ikke like effektfulle som eksempler, men jeg opplever dem som gjeldende i hverdagen. At de er sosialt konstruerte, tekniske begreper kan eksemplifiseres som at det som først oppleves som et skille mellom grupper, eks student/ikke student kan forsvinne når man finner andre fellestrekk som fører til samhørighet heller enn ”oss”/”dere”.
Nå skal det sies at mine betraktninger er utformet på bakgrunn av egen erfaring med sosial, økonomisk og kulturell kapital (eller som vi andre sier, livet), og at disse klart vil være farget av dette. Om de kan oppfattes som relevante av alle er usannsynelig, men til mitt forsvar er de sosialt konstruert skapt gjennom min sosialisering og dermed virkelighetsoppfatning. Så det handler egentlig mest om du er i samme sekk eller ikke. Er du en av oss?
Når det kommer til hvorvidt vi har slike klasseskiller i Norge, er folks meninger delt. Men noe som er sikkert, er at på internasjonalt nivå blir Norge regnet som et av verdens aller beste land å bo i. Mye av grunnen til dette, er nok det faktum at Norge er at av de mest egalitære nasjonene i verden.
SlettMen hvor egalitært er Norge egentlig? Da Odvar Nordli var statsminister i 1979, så uttalte han; ”Det er for første gang i dette lands historie, og for de andre nordiske land, at vi kan si bestemt at fattigdom og sosial nød er blitt utryddet.” Men over 20 år senere, da Nordli var pensjonist, så uttalte han; ”Det er en skam at vi har over 70 000 fattige i dette landet”. Så det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at det er forskjell på folk her til lands også. Og skal vi gå ut i fra uttalelsene til Odvar Nordli, så har det ikke vært noen positiv utvikling de siste par tiårene heller. Vi har i alle fall en stabil ulik fordeling av goder som inntekt, utdanning, eiendom (osv), og det vil si at vi har sosial ulikhet i Norge. Spørsmålet er bare hvor stor denne sosiale ulikheten egentlig er. Er den stor nok til at vi kan si at det norske samfunnet er delt inn i klasser?
I følge Marx' klasseteori, er samfunnet delt i to klasser; arbeiderne og kapitalistene. Mange vil si at en slik klasseinndeling ikke er tilstrekkelig i dagens samfunn. Dette blant annet fordi at det økende antallet i servicenæringene oppfatter seg mer og mer som middelklasse enn arbeiderklasse.
Et argument mot at det norske samfunnet oppfatter seg som et klart klassesamfunn, kan være at undersøkelser viser at det er generelt stor grad av sosial mobilitet i Norden, og da særlig i Norge. Man er altså ikke låst inn i det sjiktet man fødes inn i - man har muligheter for å jobbe seg oppover i samfunnet. Jeg vil tro at utdanningssystemet vårt er hovedgrunnen til at dette.
Personlig vil jeg si at Norge i ganske lav grad er preget av klasseskiller. Visst er det ulikhet også i Norge, men disse ulikhetene blir i stor grad utjevnet av de ulike velferdsordningene (trygdeordningene, lånekassen, helsevesenet - -) samfunnet vårt er utstyrt med.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SlettDet er et poeng at klasseskiller i Norge kanskje ikke er så fremtrendende i dag, men det finnes allikevel viktige skiller i landet vårt. Selv om de "gamle" klasseskillene, hvor man hadde overklassen versus arbeiderne kanskje har blitt visket ut, og erstattet med en stor middelklasse, finnes det fortsatt sosiale ulikheter. Selv om dette er en stor diskusjon i seg selv, er spørsmålet også hvorvidt man kan se hvilke mennesker som tilhører de ulike klassene.
SlettJeg har studert hva som gjør at velgerne stemmer det de gjør ved, da spesielt ut ifra hvilken sosial "klasse" de tilhører. Det man spesielt ser er at de lavt utdannede, med lav inntekt er de som stemmer FRP. Grunnen til at dette kan være viktig for en klassediskusjon, er nemlig fordi man har sosiologiske undersøkelser som har vist at den samme sosiale klassen også har tilegnet seg andre "kjennemerker". Det er her man kommer inn på hvilken avis man velger å lese, hva slags mat man spiser, hvordan de gjør det på skolen og så videre. Undersøkelser har vist at "lavere" sosiale klasser leser mer tabloidaviser i stedet for nyhetsaviser, velger å ikke ta høyere utdanning og har dermed jobber hvor man ikke får høy lønn og kanskje ikke muligheter for å jobbe seg til høyere og bedre stillinger. Disse antakelsene er naturligvis kanskje litt overdrevet og passer ikke til alle mennesker, men det kan allikevel være noe i disse antakelsene. Hvordan man lever livet sitt hjelper til med å avgjøre de valgene man også tar, både politiske såvel som sosiologiske.
Et viktig innlegg i diskusjonen om klasser og sosial ulikhet er hvordan samfunnets sosial mobilitet forekommer i samfunnet. Selv om det statistikkmessig viser seg at det er større sannsynlighet at en tar høyere utdannelse og tar yrker med høyere økonomisk og kulturell status hvis en er født på Frogner enn om man er født på Tøyen i Oslo, betyr ikke dette at personen som blir født på Tøyen i dag er dømt til å ende opp på Tøyen eller i samme klasse som sine foreldre.
SvarSlettHvis en velger å skue utenfor våre egne grenser og ser nærmere på andre land i den vestlige verden slik som Tyskland, Sverige, Frankrike, Spania, England og USA, har forskerne Blanden, Gregg og Machin(2005) vist at Norge er det landet med høyest inter-generasjonell sosial mobilitet, det vil si i hvilken grad en persons forhold i barndommen gjenspeiles i deres voksne liv. . På topp ligger altså Norge sammen med andre skandinaviske land som Sverige, Danmark og Finland, på bunn blant de vestlige landene er Storbritannia og USA.
Dette betyr selvfølgelig ikke at Norge ikke har et problem med sosial ulikhet og klasseforskjeller, men det viser at hvis en først skal bli født i en lav sosialklasse her i verden, så er Norge det enkleste landet til å kunne ta en "klassereise".
Paradise Hotel.
SvarSlettJa du leste riktig, nemlig TV3s underholdnings-tvserie, Paradise Hotel. Jeg skal ikke bevege meg inn på hva som foregår i serien og heller ikke legge ut om enkelte deltakere eller dele mine meninger om dem. Men heller hva som får folk til å melde seg på (si ja til å bli med på) et slikt tvprogram. Hvilke typer av samfunnsklassene er det som synes dette er en fornuftig måte å bruke tiden sin på.
Ut ifra dette så må jeg jo innrømme å ha sett programmet, beklageligvis, og da legger man jo forløpende merke til hva slags yrker deltakerne har utenfor tvprogrammet, hvilket stadie av livet de er i og hva de velger å prioritere. En bakenforliggende årsak til at de har meldt seg på Paradise Hotel kan nok ligge i hvor de «kommer fra» sosialt sett. Hvilken type oppvekst de har og innenfor hvilken samfunnsklasse foreldrene/familien hører til. Og dette er jo veldig relevant i forhold til Pierre Bourdieus habitusbegrep, som ofte er assosiert med det som mange forstår som «den sosiale arven». At for eksempel objektivistiske forestillinger om at menneskers handlinger er mekanisk determinert av objektive strukturer. Altså hvordan folk oppfatter, forstår og derfor handler slik som de gjør i forhold til virkeligheten i gitte situasjoner. «Gitte situasjoner» kan eksempelvis være oppvekstvilkår og at man til dels ender opp i samme samfunnsklasse som sine foreldre.
Poenget blir da, ut ifra det som er observert i serien, er at deltakerne kommer fra den klassen i sammfunnet som klassifiseres som det nedre sosiale sjikt. De som har lav utdanning, lav inntekt og foreldre, familie og venner i samme situasjon. Dette er ofte mennesker som «surfer» gjennom livet på enklest mulig måte og som vil prøve å få tak i lettjente penger. Alt uten å måtte anstrenge seg noe særlig utover det vanlige. Oppholdet på hotellet vil nok heller ikke helpe dem særlig videre i arbeidslivet og dermed blir de nok på stedet hvil etter de kommer tilbake. Kanskje en etterstrebende kjendisstatus i et par måneder, men den vil forsvinne med tid. I hvert fall som Bourdieu skriver om, er habitus et produkt av sosialiseringen hvor vi tilegner oss hva som er rett og galt, godt og dårlig uten at vi bevisst oppfatter læringsprosessen. Vi gjør altså som våre foreldre gjør, som våre venner gjør og generelt som det miljøet/klassesamfunnet vi vokser opp i gjør.
Men for all del, de trives sikkert kjempegodt hvor de er og de skal få lov til å gjøre hva de vil i livet. Her blir de bare satt i en bås, en sterotypisk bås.
Siterer ”Anonym” (mars 29, 2012 07:30 AM):
SvarSlett”Dette er ofte mennesker som «surfer» gjennom livet på enklest mulig måte og som vil prøve å få tak i lett tjente penger. Alt uten å måtte anstrenge seg noe særlig utover det vanlige.”
Det er kommet en ny trend blant unge mennesker som har fått fokus i mediene den siste uken. Det å ”nave” er allerede blitt et kjent uttrykk blant norsk ungdom. NRK hadde en artikkel 28.mars, http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.8053044, der det står at ungdom tror de har rett til trygder når de selv velger å ta et såkalt ”friår” fra skolegangen.
Mange unge utnytter trygdesystemet vi har her i Norge. De er ikke villige til å jobbe for pengene de får. Som ”Anonym” snakket om, vil de ha pengene på lettest mulig måte uten å måtte gjør noe for dem. Begynner norsk ungdom rett og slett og bli late, eller er trygdeordningene her i Norge alt for gode?
I motsetning har vi en annen ung mann som helst kunne tenkt seg å jobbe som lærer, men får ikke jobb på grunn av sin funksjonshemning. Han uttalte i VG 22/23.mars at han syntes det var ”grotesk” at så mange nordmenn ønsker og motta trygd.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10079130
Han er en sterkt funksjonshemmet ung mann, som ønsker så veldig å jobbe for å kunne bidra til samfunnet i stede for å være en økonomisk byrde. Hvorfor har ikke de friske en slik fantastisk holdning til arbeid?